Her er 2021-høstens debutanter

En rekke debutanter tar sitt første skritt inn i bokbransjen til høsten. Se et utvalg av de skjønnlitterære debutene som kommer etter sommeren her:

Iram Haq: Uelsket (Cappelen Damm)

Iram Haq (f. 1976) er en norsk skuespiller, filmregissør og sanger. Hun har gjort seg bemerket som filmskaper både med kortfilmer og spillefilmer. Til høsten kan hun også føye til forfatter på CV-en.

Hennes debut følger 39 år gamle Sofia. Hun er født i Norge, med pakistanske foreldre. Sofia er fotograf og får et stipend til å lage fotokunst, og hun tipper at juryen gir henne pengene fordi hun er brun og vil hun skal lage multikultikunst. Så blir faren hennes alvorlig syk. Dårlig samvittighet og dårlig økonomi gjør at Sofia flytter inn hos foreldrene. Jobbingen går trått, og i desperasjon drar hun ned til Grønland for å ta bilder av brune mennesker. Det går ikke så bra. Hun tilbringer mye tid med faren, tar ham med til frisør, drar på kjøretur – og begynner å ta bilder. De kan komme til nytte hvis hun tillater seg å bruke dem. De fanger faren på sitt mest sårbare.

Forlaget skriver følgende om boken: «Uelsket er drevet av sår komikk, viljestyrke og overlevelsesinstinkt, og menneskelige relasjoner der styrkeforholdet veksler.»

Ida Frette: Perverst navn (Oktober)

Ida Frette er født i 1987 og oppvokst i Trondheim. Hun bor i København og Roma, og er utdannet fra Skrivekunstakademiet i Hordaland, Forfatterskolen i København og Litterær Gestaltning i Göteborg. Perverst navn er hennes første diktsamling.

Samlingen blir utgitt på Oktober forlag, og de skriver følgende om utgivelsen:

«Diktene i Perverst navn er en løpende og inntrengende dialog mellom to stemmer, en samtale mellom to personer i en vanskelig, varig og nær relasjon som snakker til, om og på tvers av hverandre. Det er en samtale full av åpenhet, ujevnheter og motsetninger, hvor løsrevne gester, rom og ting – leiligheten, balkongen, baren; børsten, solkremen ved bassengkanten – skaper egne tegn og forbindelser. Det handler om makt, ulikhet og ubalanse mellom to som synes tvunget til å holde den stadig avbrutte dialogen gående, ofte i håp om å forstå den andre, også når ingen lytter, eller det synes umulig å oppnå forandring, forsoning eller oppklaring.»

Marianne Marthinsen: Selveiersanger (Aschehoug)

Marianne Marthinsen (f. 1980) er kanskje mest kjent som stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Til høsten stiller hun ikke til gjenvalg. Til gjengjeld utgir hun sin første roman.

Boken følger Tonje og hennes liv med Jørgen. Tonje har en spartansk oppvekst med en alenemor på Grünerløkka bak seg. Jørgen kommer derimot fra verdens mest harmoniske hjem i en stor villa på Blindern. Med verdens mest harmoniske store familie som vil hverandre vel – hele tiden. Er det lov at Tonje føler på en opprørskhet og uro i alt dette?

Johanne Engelund Tjøsvold: Det betyr ikke så mye for meg å bety så mye for dere lenger (Cappelen Damm)

Johanne Engelund Tjøsvold (f. 1992) blir av forlaget beskrevet som en forfatter med et hardt og kompromissløst språk, men samtidig med et språk som vitner om en stor ømhet for dem hun skriver for.

Forlaget beskriver hennes debut-diktsamling slik:

«Denne debutsamlingen er hard og rå, men samtidig sår skildring av samtiden, formidlet gjennom et jeg som gjerne vil være tøff, men som ikke alltid er det. Betyr ikke så mye for meg er også en bok om kjærligheten til en mor, en far og en søster, en bok om å vokse opp, en bok om å være ung jente in a man’s world, en bok om drabantbyen Landås i Bergen og om en frustrerende skriveprosess. Boken handler på mange måter også om et overseksualisert samfunn som har normalisert mye som ikke burde være normalt.»

Kristin Vego: Se en siste gang på alt vakkert (Gyldendal)

Kristin Vego (f. 1991) er fra Aarhus, men bor i Oslo. Hun er kritiker i Dagbladet Information og redaktør i tidsskriftet Vagant.

Hennes debut er en novellesamling bestående av ni noveller, som alle dreier seg om kvinner som står overfor noe ukjent. Det handler om begjær og ensomhet, om tap og tilgivelse. Men også om det vakre som viser seg i glimt, det hellige og alminnelige som åpenbarer seg blant livets tilfeldigheter.

Marie oppsøker en ungdomsvenninne i England som hun ikke har sett på mange år. Clara tilbringer en dag i Roma med en fremmed mann. En navnløs kvinne våkner opp i en verden som er forandret.

Mathias Haven: Kjærlighet i Minnesota (Strawberry)

Strawberrys første skjønnlitterære debut er signert Mathias Haven. Han er norskamerikaner født og oppvokst i Norge, men han har også bodd i sitt andre hjemland. Han har studert religionshistorie ved Universitetet i Oslo, og er utdannet Art Director ved Westerdals.

I denne novellesamlingen møter vi mennesker som står aleine i verden, for seg selv og sammen med andre, som strekker seg etter fellesskap og kjærlighet.

Her er jenta som spiser middag i ensomhet på kjøpesenteret, mens hun spionerer på foreldrene. Her er nordmannen som reiser til Fargo for å oppleve universet han kun har sett på TV. En kaféeier blir paranoid når en av gjestene forsvinner i løse lufta. Delstaten Minnesota utgjør det geografiske bakteppet, men representerer også en sinnstilstand, en lengsel etter et annet liv.

Ninni Nyhus: Jeg fant en måne i navlen (Cappelen Damm)

Ninni Nyhus (f. 1993) står bak instagramprosjektet McZaint og er nettopp uteksaminert fra Kunstakademiet. Jeg fant en måne i navlen er hennes skjønnlitterære debut. Forlaget skriver følgende om utgivelsen:

Jeg-personen oppdager en liten mann i hårbørsten, og dagen etter finner hun enda en i tampongeska. Snart er mennene overalt i leiligheten. Diktsamlingen viser hvordan  kroppen kan romme både utrolige og syke ting, hvor sentral erfaringen av egen kropp er, og at møtet med en gynekolog kan være utilfredsstillende.

Silje Linge Haaland: Desperasjonsanimasjon (Gyldendal)

Silje Linge Haaland er født 1984 i Bergen, har vokst opp på Fitjar, og er nå bosatt på Nesodden med atelier i Oslo. Hun er billedkunstner, men debuterer denne høsten med sin første diktsamling.

Forlaget skriver følgende om boken:

«Silje Linge Haalands dikt preges av en sterk billedrikdom og rommer fortvilelse, utmattelse, stagnering, så vel som ekstase, lidenskap og fryd. Desperasjonsanimasjon henviser til noe akutt. Det desperate er en aktivert tilstand, en konsekvens av kaoset som preger oppmerksomheten i vår tids enorme og ofte selvmotsigende flyt av informasjon. Animeringen viser til samhandling, det å gjøre levende. Det er ritualer vi fremfører daglig som en orientering i det desorienterte: Livet eksploderer, eller samles i en klase av bær. Diktene tydeliggjør omsorgen i bevaringsarbeidet. Former for fellesskap imiteres, famles etter, utprøves. Det finnes ikke et utenfor. Alt er dratt inn i desperasjonsanimasjonen. Diktene spør, de formulerer prosesser av begynnelser, tap, forskyvninger. Det å være er oppe til forhandling. Det er foranderlig og plastisk. Diktene belyser språket som en eksistensiell betingelse, som en beholder for utforsking av våre eksistensielle grunnvilkår.»

Øyvind Rangøy: Dødsbu (Aschehoug)

Øyvind Rangøy (f. 1979) er omsetjar, translatør og universitetslektor, utdanna estiskfilolog og master i nynorsk skriftkultur. I ti år var han kvalitetsleiar ved eit lakseslakteri. Han har tidligare utgitt ein diktsamling på estisk. Men Dødsbu er Rangøys første bok på norsk.

Dødsbu er ei bok om det ein arvar og dei ein arvar det frå, det ein var og det ein er – og om kvifor ting ikkje berre få kan vere slik dei aldri har vore.

Han reiste frå ei levande bygd på norskekysten, med sjarkar og fisk og bilete på veggene av båtar og menn. Eit halvt liv seinare vender han tilbake fordi nokon er død. Bygda er ikkje som før – eller er det han som ikkje er det? Kva gjer tida med menneske og stader, landskap og næringsvegar? Kva blir borte? Kva held stand? Og kva går over i noko anna?

Edel Maria Landsem: Andre og bedre historier (Cappelen Damm)

I denne novellesamlingen møter vi ulike kvinneskikkelser. Felles for mange av dem er følelsen av desperasjon og frihetstrang. Hva fins i Andre og bedre historier? Det som fins, er det samme som fins i livene våre, og i samtiden vår. Desperasjon over hverdagen, ønsker om reise, sex, selvrealisering, spenning, tilhørighet. Og en dyp lengsel, utbrytertrang, trass, frihetsdrøm.

Cappelen Damm kaller novellesamlingen «burlesk, frekk og vill», og at handlingen sentrerer rundt «det som skjer når det normale og veloppdragne kræsjer med de basale kreftene som styrer oss. Krefter som virker i det skjulte, før de plutselig planter en knyttneve midt i trynene og livene våre.»

Edel Maria Landsem (f. 1982) er bosatt i Trondheim.

Priya Bains: Med restene av mine hender (Oktober)

Priya Bains (f. 1995) er utdannet fra Skrivekunstakademiet i Hordaland og Forfatterskolen i København. Med restene av mine hender er hennes første bok.

Oktober forlag skriver følgende om utgivelsen:

«Med restene av mine hender er en rik og befolket bok om migrasjon, ritualer, sorg, forskjønnelse, avmakt og magi. Gjennom et mylder av stemmer, et slags kor av nære og fjerne slektninger – foreldre, sønner og døtre, onkler, tanter og besteforeldre – gir disse diktene liv til en stor og utvidet familie, splittet mellom et her og et der. Det er på samme tid en omfavnelse og en konfrontasjon, fylt av lukter, syn, farger, gjenstander og fortellinger. «Med restene av mine hender» er skrevet i et språk som både er innlevd og distansert, varsomt og rått, ømt og sviende. Det er en bok om en families regler, smerte og kjærlighet, og om kraften og makten i kollektivet.

Khaleel Etwebi: Nu klinger igjennom bartebyen (Aschehoug)

Khaleel Etwebi (f. 1991) er fra Sabratha i Libya og flyktet til Norge i 2014. Han har bachelor i film-og- videoproduksjon fra NTNU. Nu klinger igjennom Bartebyen er hans debut som tegneserieskaper.

Boken følger Khalid, som er flyktning og studerer i Trondheim. Han leter etter en kjæreste, og prøver ellers å finne sin plass i studentmiljøet. Det samme gjør kompisen hans, Mathias – som tidligere het Marte. På ulike måter forøker de to å glemme fortiden sin, og starte livet på nytt. Først må de bare løsrive seg fra fedrenes sine, som har helt andre oppfatninger om maskulinitet og identitet enn dem.

Nu klinger igjennom bartebyen er en bok om utenforskap og identitestssøken i dagens Norge. Khaleel Etweebis tilbyr et unikt perspektiv på far-sønn-relasjonen og på det norske samfunnet.

Jonas Sundquist: jeg tror du hadde likt ulrik (Cappelen Damm)

Jonas Sundquist (f. 1992) er fra Bærum, bor i Oslo, jobber som journalist for Psykologisk.no. I hans debutroman skriver han om å være student i Oslo. Theodor er hovedkarakteren, og ingen vet at han er homofil. Han vil ikke vite det selv en gang. Men så treffer han Ulrik – og de to er sammen nesten hele tiden.

Forlaget skriver at romanen kan gi assosiasjoner til generasjonsromanen Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg.

«Dette er en godt fortalt og medrivende roman om studenthumor og fyllefest, ungt engasjement og sex, tungsinn og destruksjon, ensomhet og den totale følelsen av samhørighet som kan oppstå mellom mennesker som nettopp har fylt 20 og flyttet hjemmefra.»

Helle Haugsgjerd: Hver natt dør jeg (Aschehoug)

Helle Haugsgjerd er født i Oslo i 1983. Hun er utdannet skuespiller fra GITIS Scandinavia og Teaterhøgskolen i Oslo, KHiO. Hun har arbeidet ti år som skuespiller. Hver natt dør jeg er hennes første roman.

Boken blir utgitt på Aschehoug, som skriver følgende om boken:

«Når verden raser, og ingen er der til å holde deg. Den siste, varme sensommerdagen forteller moren og faren til Lina at de skal skilles. Over natten blir det høst. Faren flytter ut, og en ny mann inn. Moren er forelsket og har mer enn nok med sitt. Alt er i endring. Lina forsøker å holde fast i det hun pleide å like, men ingenting betyr det samme lenger; ikke kirsebærtreet i hagen bak rekkehuset, ikke skolekorpset eller klarinetten. Verden slik hun kjenner den, er i ferd med å rase sammen.

Intenst og medrivende om en tolvåring som mister fotfestet og holder på å falle, uten at noen legger merke til det. Fortalt gjennom et bråmodent, men sårt og forvirret barneblikk.»

Andreas Veie-Rosvoll: Tonefall (Cappelen Damm)

Hvorfor finnes det så få norske band-romaner? Vanskelig å si, men i høst gjør Andreas Veie-Rosvoll et solid innhogg i tomrommet med debutromanen sin. Tonefall er «frisk i frasparket, plottdreven, litt unorsk, og veldig morsom», skal vi tro forlaget.

Vi møter Simen, en ung ordinær fyr, men med store kunstneriske ambisjoner. Etter en fuktig kveld opplever han et tilfelle av guddommelig inspirasjon. Resultatet en viral, global monsterhit for ham og bandet Nihilist Supreme. Samtidig møter vi Jacob Reiner som innerst inne vet at etter 20 år på lufta, henger radioprogrammet hans på NRK i en tynn tråd. En dag hører han imidlertid en låt som rører ved noe dypt i ham.

Andreas Veie-Rosvoll (f. 1990) er født og oppvokst i Bærum. Han har studert tekst ved Westerdals og har brukt godt over halvparten av livet sitt som frontmann i håpløse rockeband. I dag jobber han som podcastprodusent i Oslo og bor utenfor Sandvika med samboer og to små barn.

Stina Vogt: Men hvordan skal jeg gråte når det blomstrer så voldsomt langs veiene? (Cappelen Damm)

Stina Vogt (f. 1984) er fra Oslo, har en master fra Litterär Gestaltning i Göteborg. Dette er hennes første bok.

Forlaget skriver følgende om boken:

«Den digitale hagen på skjermen er selvlysende, usannsynlige planter krysses. Datteren befinner seg på et nullpunkt etter morens død. Hun stikker spaden i jorda i barndommens hage. Hukommelsen lekker som en sil. Men hvordan skal jeg gråte når det blomstrer så voldsomt langs veiene er en poetisk fortelling om tre generasjoner kvinner under samme tak, der samholdet er sterkt og barndommen fri.»

Synne Øverland Knudsen: Gode lesere (Oktober)

Synne Øverland Knudsen er født i 1989. Hun har bakgrunn som musiker og driver forlaget Fanfare.

Hennes første bok blir av forlaget beskrevet som «en desperat redegjørelse fra innsiden av litteraturfeltet.»

«Hun kommer fra bygda og har oppsøkt kulturlivet med den viltre gleden hun møtte det med som barn. Hun er full av ideer, hun vil skape sammenhenger som er nye og som utgjør en reell opposisjon. Hun har store forventninger om å få til noe annet, noe stort. Hun er helt overbevist om at hvis hun bare holder kjeft en liten stund, holder kjeft om alt hun ser og bare tilpasser seg de merkelige omgangsformene, måtene å snakke på, urettferdighetene, overtrampene, alliansene, så skal det oppstå noe bra på den andre
siden. Men inni seg er hun usikker. Er det egentlig noe forutbestemt over hvordan det fungerer? Er det i det hele tatt mulig å komme utenfra og finne sin plass der inne? Og hvordan i alle dager skal hun håndtere at en sjef hos et av landets største forlag har fått øynene opp for henne?»

Runa Skjeldal: Eleonora (Oktober)

Runa Skjeldal er født i 1998 og har gått på Forfatterstudiet i Bø.

Hennes debutroman følger Ella som studerer fransk og Audun som er sykepleier. De utforsker verden og hverandre, hvem de er sammen endrer seg fra situasjon til situasjon.

Debuten blir av forlaget beskrevet slik:

«Runa Skjeldal skriver stemningsnært og suggestivt om den første kjærlighetens betydning, om forventningene og de fluktuerende lengslene. Med stor språklig intensitet utforskes sammenhenger og forbindelser mellom naturen slik den arter seg utenfor og inne i menneskene.»

Eivind Grip Fjær: Det stemmer ikke (Kolon)

Eivind Grip Fjær er født i 1983 og bosatt i Oslo. Hans første roman er, i følge forlaget, «ei fortelling om å se verdien av seg selv i andre, om aldri helt å nå fram dit man vil, og om hvor slitsomt det kan være å tråkke aleine gjennom sine egne tanker.»

Videre skriver forlaget følgende om utgivelsen:

«En ettermiddag savna du noen som kunne se deg som den du ville være, ei som ville høre på alle de små historiene dine, og så fant du Marianne, som også fortalte deg noen av sine historier før hun krøyp opp i senga di og ble der med deg det meste av våren. En vinterdag dro du til legen, og da du var hjemme igjen hadde du kreft, og selv om alle de små historiene plutselig ble ubetydelige, så ville du ikke fortelle om kreften heller, for du ville jo ikke være en som har kreft.»