Hennes opprør mot patriarkatet ble Oscar-nominert film

Miriam Toews' opprør mot patriarkalske strukturer preger hele hennes forfatterskap.

Romanen Kvinnene snakker, en riktig så rystende beretning, er nå smidd om til Oscarnominert Hollywood-film – med norsk premiere 24. mars.

Fortellingen er en hyllest til kvinnekraft og mot – ingredienser som også kommer til uttrykk i hennes nye roman, forteller forfatteren selv. Med nye Fight Night får vi niåringen Swiv sitt perspektiv, der hun lever sammen med moren sin – og sin skrøpelige mormor, Elvira.

– Selve historien er ikke så morsom, men måten den blir fortalt på håper jeg er morsom, sier Miriam Toews om den ferske fortellingen – som bygger mye på selvbiografisk materiale.

Generasjonsroman

Hun treffer TT via Zoom, og slipper dermed journalisten rett inn på kjøkkenet i sitt nybygde hus, i Toronto. Datteren og familien hennes bor nå i det gamle huset på samme tomt, sammen med Miriam Toews’ 87 år gamle mor, Elvira.

Den eldre kvinnen har overlevd både hjerteinfarkt og bypassoperasjoner – og lever nå med pacemaker. Men maken til vital kvinne skal du lete lenge etter, sier forfatteren.

Nye Fight Night er inspirert av tre generasjoner – og tunge hendelser de har måttet stå i. Da Miriam Toews flyttet med datter og mor fra Winnipeg til Toronto i 2010, var det ikke bare etter en skilsmisse. Det var også i kjølvannet av selvmord i nær familie.

– Mamma og jeg kom fram til at vi måtte holde sammen og finne en vei videre, som de sier.

Toews er i dag en av Canadas mest kjente forfattere, og Fight Night, som vi her hjemme foreløpig bare kan lese på originalspråket, er ikke den første romanen som handler om kvinner som må stå i store prøvelser. Tidligere har hun blant annet brukt kunnskap hun har med seg fra oppveksten i en konservativ mennonittisk forsamling i Steinbach, Manitoba.

Kjenner du ikke så godt til dette trossamfunnet? Tenk på amishene med sine gammeldagse klær og sine jordbrukssamfunn, så er du ganske nær.

Rystende hendelser

De tradisjonelle mennonittene har en streng patriarkalsk tilnærming, forklarer Toews. De mest fundamentalistiske mennonittiske koloniene er imidlertid i Latin-Amerika, hvor en gruppe en gang flyttet for å kunne leve svært isolert.

I romanen Kvinnene snakker (2018) behandler forfatteren rystende hendelser som fant sted i en slik koloni i Bolivia. I 2009 ble en rekke menn i trossamfunnet arrestert etter mistanker om at de hadde dopet ned og voldtatt kvinnene.

Sarah Polley brukte boken som grunnlag da hun skrev manuset til- og regisserte den nå dobbelt Oscar-nominerte «Women Talking», med Mara Rooney og Frances McDormand i to av rollene. Hendelsene som inspirerte til romanen – og nå sist til filmen – fant sted mellom 2005 til 2009.

– Jeg visste umiddelbart at jeg måtte å skrive om det, sier Toews, og forteller om en nesten filosofisk samtale som oppstår når noen av samfunnets kvinner – alle analfabeter – holder møte på en høystakk for å drøfte hva de skal gjøre.

Gjerningsmennene er pågrepet, men vil bli løslatt mot kausjon. Kvinnene har én eller høyst to netter på seg til å bestemme seg for hva de skal gjøre.

Mor viste vei

– Kvinnene forsøker å finne ut hva som er riktig å gjøre i en kontekst som også handler om tro, de kommer ikke til å forkaste troen – og det var min mor som hjalp meg inn i dette feltet. Troen hennes har alltid vært så sterk, det er en av tingene som holder henne i gang, og jeg visste at jeg måtte behandle dette med respekt, sier forfatteren. Som føler sterkt med kvinnene som ble utsatt for disse hendelsene i Bolivia.

– Selv om jeg lever et annet liv enn dem, føler jeg fortsatt at jeg er en del av samme fellesskap. Jeg tilhører ikke en kirke, men jeg er mennonitt, de er mine nærmeste venner, og noen ganger følger jeg moren min til en moderne mennonittkirke, her i Toronto.

– Hvordan reagerer mennonittene på det du skriver?

– Det er nok de som skulle ønske jeg var taus. Men også blant de konservative har jeg støttespillere, noe som betyr mye for meg. Jeg ønsker ikke å bli betraktet som en kritiker av mennonittene og deres tro, det jeg er kritisk til er rollen som jenter og kvinner må spille i den fundamentalistiske, patriarkalske kulturen.

– Om man bare feier dette under teppet, så blir det jo bare værende slik, slår hun fast.