BARNEBOKPROFIL: Nicolai Houm går heller om bord i en havseiler enn å være tilbake på skolebenken – selv om det skulle vært Galtvort.
Nicolai Houm (f. 1974) har gått på forfatterstudiet i Bø, og bor for tiden i Lier. Han har tidligere gitt ut barneboken Når alle sover i 2011, men han skriver også bøker for voksne. Denne våren er en aktuell med ny ungdomsroman, som handler om å være nesten tretten og usikker og ny i klassen.
Forfatter: Nicolai Houm
Aktuell med: Det du ikke vet om Vilde (Gyldendal)
Hvorfor skrev du akkurat denne boken:
Vent litt … jeg må bare spørre underbevisstheten min. Nei, saken er at jeg dessverre ikke er en forfatter som klarer å styre det innledende idearbeidet. Jeg kan ikke bare bestemme meg for å skrive en bestemt type bok eller ta for meg et bestemt tema. Det er irriterende, men også det som gjør arbeidet spennende – jeg vet jo ikke hva som blir det neste. Jeg bruker tydeligvis skrivingen til å utforske ting jeg grubler på og fenomener som opptar meg. I dette tilfellet var det visst savn, far-datter-forhold, tilhørighet, kriminalomsorg, forelskelse og ballett. Og så er jeg jo glad i plot, da. Når jeg prøver å lure tankegodset inn i en medrivende form, kiler det i håndverkeren i meg. Slukalder-segmentet stiller en del krav på dette området, og jeg hadde kanskje lyst på den utfordringen.
Tre barnebok-favoritter:
Oh, All the Places You’ll Go. Det første man merker seg ved Dr. Seuss er kanskje annerledesheten og villskapen. Men et dykk i rimmønster og ordvalg avdekker en finslipt tekniker. En sjelden kombinasjon av vågemot og ferdigheter.
Eddie Bolander och jag. I denne illustrerte romanen bruker Bo R Holmberg og Katarina Strömgård de små bevegelsene til å skildre de store forandringene. Først og fremst overgangen fra barn til voksen. Alt er der, så sårt og sødmefylt; håpet, skuffelsen og tapet av uskyld.
Tonje Glimmerdal av Maria Parr. Jeg er vel ikke akkurat alene om å ha denne som favoritt. En mer forbilledlig kombinasjon av drama og sterk litterær stemme skal du lete lenge etter.
Sjekk ut:
I år må det bli Snillionen av Arnfinn Kolerud. Boken er dypt humoristisk og sier mye om menneskelig atferd. Det er fint med bøker som både kan glede barnet og den voksne som eventuelt skal lese høyt.
Hvordan jobber du?
Da jeg var yngre satt jeg oppe på natten og drakk øl mens jeg skrev. Det leder som kjent ikke til stort. Med tiden har jeg begynt å betrakte forfattergjerningen som en glorifisert og svært ensom kontorjobb. Jo mer disiplin, jo lettere er det å skape. Jeg går ikke lenger og venter på inspirasjon. Eller søker romantiske unnskyldninger for å prokrastinere. Jeg setter meg ned på morgenen og skriver, uten om og men. Det rare er at kreativiteten, som skal være så fri, har godt av ufrie rammer. Når jeg setter meg ned på den stolen, i det morgenlyset, med den kaffekoppen, så vet hjernen hva den har å gjøre. Det er som med Pavlovs hunder.
Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn?
Morfar er sjørøver av Jan Lööf. Det er rart å være 4–5 og i ferd med å få ørlite grep om virkeligheten, så kommer den første store leseopplevelsen og åpner døren til en helt ny verden. Tenk at jeg ikke er nødt til å være HER hele tiden! Jeg kan lytte til mors stemme, gli inn i illustrasjonene og bli med på en svimlende reise.
Hvilken barnebokskikkelse ville du helst ha møtt?
Ingen. Det høres skummelt ut å møte en fiktiv figur. Jeg innbiller meg at de ikke har kroppslukt, og at de kanskje er gjennomsiktige hvis du ser dem fra visse vinkler? De må få lov til å være på den andre siden.
Og hvem ville du helst selv ha vært?
Samme svar, dessverre. For et ork å være en skikkelse i en bok. De møter jo så mye motstand.
Hva må en virkelig god barnebok inneholde?
Et klart forsett om å henvende seg til barn i kombinasjon med respekt for leserens intelligens.
På eventyr med Potter eller over de syv hav med Pippi?
Nå gjorde jeg det vanskelig for meg selv med svaret ovenfor. Men jeg vil heller gå om bord i en havseiler enn å være tilbake på skolebenken – selv om det er Galtvort.
