LØRDAG MED ATLE NIELSEN: Barndommens jul. Blant livets aller beste minner. Ja, det blir litt mimring i denne spalten igjen, men er man nostalgiker, er det lite å gjøre med. For barndommens jul, med harde pakker under treet, må bare gjenoppleves iblant. Som nå. Gleden ved å pakke ut en ny Hardy-bok kommer aldri igjen, så jo, det må nok mimres litt iblant.
Åååh, barndommens julaften. Den lange dagen, der klokken aldri ville bli fem. Litt tv på formiddagen, litt rastløs leking ute, Kalle Anka og vennene som ønsket god jul på Sverige klokken tre, og deretter en endeløs time til før julen ringtes inn.
Maier og de
Men så: Julemiddagen, en liten tur rundt juletreet, litt mer venting, mens kaffe ble laget og kaker kom på bordet. Mor og far som liksom nøt å dra tiden ut. Helt til … helt til det ikke var mulig å dra det ut lenger. Og da endelig: Gavene. Mange gaver. Noen myke, men flest harde. Noen til å legge på platespilleren og noen til å sette i bokhyllen. Ah, så deilig.
En jul fikk jeg ti bøker. Helt sant. Det var alltid Sportsboken. Og så var det gjerne en idrettsbiografi eller to. Når skøytehelt Fred Anton Maier kom med memoarer, var jeg målgruppen himself. Den lå under treet det året han hadde vunnet både EM, VM og OL, og ble lest sikkert fem ganger før neste VM som bare var en drøy måned unna.
Indianerne
Og så var det alltid en indianerbok eller to. Av Ellis eller Cooper. Ofte med underlige norske titler: Hulen ved elven og Prærieliv i Texas. De hadde neppe passert markedsavdelingen i dag. Så visst ikke veldig pirrende, men vi visste bedre. Dette var gull for gutter som evnet å drømme seg til andre tider i andre land. Og det var mer: Pontiac, Jernarm og Ildpilen. Og selvfølgelig Den siste mohikaner og Hjortedreper.
Og så var det Tom og Huck. Som vi aldri ble lei av, men som det ikke var så mange bøker om. Mens det var motsatt med Hardy-guttene. Der kom det en uendelig rekke bøker. Om Frank og Joe. Guttene til detektiv Fenton Hardy i småbyen Bayport i USA et sted. Skrevet av en viss Franklin W. Dixon som ikke fins og ikke fantes. Først da vi ble voksne skjønte vi at såkalte ghostwritere var på ferde. Likedan med Carolyn Keene, som liksom skrev Frøken Detektiv, senere omdøpt til Detektiv Nancy Drew.
Livet i Bayport …
Men altså: Det Frank og Joe drev med i Bayport og omegn gikk på ingen måte upåaktet hen i rekkehuset i et fjernt land langt mot nord. Vi kunne nesten kjenne smaken av fru Hardys eplekake og føle tante Gertrudes innblanding på kroppen, der vi drømte oss til Bayport. Og det var litt av noen gutter Fenton og frue hadde. De kunne føre biler og fly enda så unge de var, men de var nok litt keitete når det kom til det annet kjønn. Det gikk ikke særlig fort i svingene når Frank og Callie Shaw fikk sansen for hverandre. Ikke for Joe og Iola Morton heller … Men det var som det skulle være. Detektiv Nancy Drew hadde også «en spesiell venn», Ned, så vidt jeg husker. Heller ikke her var det særlig avansert, men det var jo veloppdragne unge mennesker vi hadde med å gjøre.
… og på Kirrinøya
Magien ved å pakke opp disse pakkene. Mange timers spenning lå der og ventet. Kanskje fikk jeg en Fem-bok også. Det var også gode greier. Jeg tror jeg var litt forelsket i Anne, hun med de fine flettene, som viste seg på coveret iblant.
Iblant åpenbarte også barnevennlige utgaver av verdenslitteraturens klassikere seg. Oliver Twist, David Copperfield og Den røde pimpernell. Leselysten var enorm og inntaket voldsomt.
Så en dag dukket en nervøs, innesluttet og hurtigtrekkende kar fra Santa Fe-veien opp i forstaden, og da var plutselig Fem og Bobseybarna for småunger. Men Morgan Kane lå ikke under juletreet. Ham hentet vi i kiosken hele året. På det meste kom det tretten Kane-bøker på ett år. Lesevanene var i alle fall endret for alltid.
Tykkere bøker
Det er lenge siden nå. Hardy-guttene og Detektiv Nancy Drew er kommet i stadig nye og oppdaterte utgaver, og blir sikkert lest, siden de fremdeles er der. Jeg er imidlertid litt usikker på om indianerbøkene til Ellis har tålt tiden.
Men klassikerne lever, og jeg tror nesten alle de barnevennlige utgavene fra langt tilbake er lest i original med årene. Ni hundre sider David Copperfield var fint det også.
Ja, med årene ble nok bøkene under treet færre, men atskillig tykkere. Og fremdeles er det lite som gleder mer enn en bok du har ventet på. I år: Jon Fosse, Karl Ove Knausgård, Linn Ullmann … Eller kanskje Abid Raja?
Det er bare å telle dagene …
