LUKE 4: Avdelingsleder i Norsk Forfattersentrum skal hjem til jul, til Finnskogen, sammen med tobeinte og firbeinte i familien - slik hun alltid gjør!
Siri Aurland Bredesen er avdelingsleder i Norsk Forfattersentrum i Midt-Norge, og har mye på hjertet for julen og for året som har vært.
For Aurland Bredesen er ikke jula helt den samme uten en snøscootertur og stabbing i tung snø, og hennes beste julegave er den som kommer igjen år etter år, og som en aldri skal glemme at en er heldig for å ha.
Klart hun skal legge bøker under juletreet i år, men om hun kunne gitt bøker til politikerne – har hun lista klar.
– Hvor tilbringer du jula i år?
– Jeg skal hjem til Finnskogen og feire med tobeinte og firbeinte i familien, slik jeg alltid gjør!
– Det blir ikke jul uten … hva?
– En gammel Volvo som ikke er så gira på å starte i over tjue minus? Nei, da. Mutterns veggisterkaker og smultringer, og fatters som kommer med livets vann mens jeg ligger på sofaen. Men vi kommer oss ut også, så jula er ikke den samme uten en snøscootertur og stabbing i tung snø.
– Hva har vært årets store leseopplevelse for deg?
– Det har vært mange i år, så det er vanskelig å velge. Men når jeg ikke leser ferske bøker, er jeg veldig glad i å gå på oppdagelsesferd, slumpe over ting rett og slett, finne de litt mer glemte godbitene, i alle fall for meg. Jeg kom over Johan Mjønes Fortellingen om Sju bål, som for øvrig er ti år i år, og den greip meg fra start til slutt. Å legge fra seg den boka var enormt opprivende, mest fordi karakterene … – å, nå vil jeg ikke ødelegge for mye – men de hadde fortjent så mye bedre.
– Hvilke tre bøker vil du gjerne gi bort i år?
– Hehe, jeg skal jo gi bort bøker! Så hvilke det blir, vil jeg ikke røpe her. Men, om jeg får gi bort bøker til politikerne i år, er lista mi klar:
– Ann Helen Kolås Ingebrigtsen Eg blir her. En ungdomsbok om viktigheten av identitet og tilhørighet, selvsagt ispedd ungdommelige forviklinger og kjærlighet. Den passer godt til politikerne som ikke forstår hvor avhengig Norge er av både ferjesamband og lokale sykehus, og hvor viktige dette er for de som er bosatt i de mer grisgrendte strøka. Den passer også godt til de som tenker at god litteratur til ungdommen, også på nynorsk, ikke er så viktig.
– Katrin Glatz Brubakk og Guro Kulset Merakerås sin Moria: På innsiden av Europas største flyktningleir. Denne boka passer særlig godt til de politikerne som ville kalle en spade for en spade, men som ikke forstår at menneske også betyr menneske (les: de som synes at vi bruker for mye midler på å hjelpe til andre steder i verden, [insert sjukt upassende meme]). For forfatterne har vært der nede, og bærer vitne om at joda, de er folk i flyktningleiren også, og de fortjener å bli møtt med forståelse og åpne dører. Dette er vond lesing om folka og de menneskelige konsekvensene, om ei krise som først og fremst rammer menneskene på flukt, og ikke verdensdelen de kommer til.
– Musa Mutaev sin Jeg hvisker bort drømmene mine om morgenen. Denne passer spesielt godt til politikere som tenker integrering som en lineær bevegelse som skal være lik for alle, og som mener at folk som priser seg ført og fremst heldige og takknemlige for å ha kommet hit og ikke kreve mer bistand enn det. For denne boka tegner en slags parallell mellom Russlands krigføring mot Tsjetsjenia, krigens traumer og voldelige kamper, med en annen type traume og vold: Det å konstant måtte kjempe for aksept i en fremmed kultur. Den baserer seg på det Mutaev selv opplevde før og etter han kom til Norge som fribyforfatter.
– Beste julegaven du noensinne har fått?
– Nei, vet du. Her må jeg påkalle en klisjé, for den beste julegaven er den som kommer igjen år etter år, og som en aldri skal glemme at en er heldig for å ha: Det å feire med familien. Men, jeg har et sengekast som min mormor hekla til meg for over tjue år siden, og det holder meg fremdeles varm om natta, så det er nok en god nummer to.
– Hva spår du blir snakkisen i litteraturfeltet i 2024?
– Jeg tror vi kommer til å snakke mye om kunstig intelligens og opphavsrett. Jeg er litt «teknofob», så jeg håper at klimaperspektivet vinner frem slik at vi ikke får de helt store prosessorene som skal spy ut glatt kunst basert på folks åndsverk. Men! Skulle det skje, må skaperne kompenseres. Sånn, sett i gang debatt!
– Hvis du kunne satt en bok på pensum i norske skoler i 2023, hvilken ville det vært?
– Sumaya Jirde Ali sin Et liv i redningsvest: dagboksopptegnelser om norsk rasisme. I Norge er vi veldig flinke til å ta debatten om at vi må ta debatten, og litt dårlige på å dykke inn i det vanskelige. Hennes nyeste bok viser hvor utrulig frustrerende og tømmende det er å måtte stå i det samme hele tiden (som jo også Camara Lundestad Joof skrev i sin Eg snakkar om det heile tida), mens mange av oss står på stedet hvil eller reproduserer samme skit. Jeg synes vi skal snakke mer om ytringsansvar i forbindelse med ytringsfrihet, og hvem som skal måtte ta det ansvaret: Er det avsender eller er det mottaker?
– Har du et nyttårsønske på vegne av Kultur-Norge?
– Ja, det har jeg. Mitt første ønske er at jeg får velge meg flere ønsker. Innvilga! SÅ:
– Jeg ønsker at alle skal ta kunstnerhonorar på alvor, og forstå at de er prisa slik av en grunn.
– Jeg ønsker ei vederlagsordning som aller er fornøyde med.
– Jeg ønsker mer midler til innkjøpsordninger for sakprosa for barn og unge.
– Jeg ønsker flere kunstnerstipend og styrking av forfatterøkonomien. Hadde ikke forfatterne sittet Norge rundt og skrevet steingode bøker, hadde ikke jeg hatt jobb, så jeg ønsker at de og jeg får fortsette med det.
– Og ikke minst: Jeg ønsker meg flere penger til Norsk Forfattersentrum, for vi har haugevis med idéer vi ikke får satt i live med dagens ressurser.
– Hvis du bare kunne velge én: Prøysen, Sissel, Donald, Sølvguttene eller Askepott?
– Donald! Både i blad- og pocketform, men aller helst i campingvogna på julaften.
