For Vigdis Hjorth har det vært en dyd av nødvendighet å glemme det meste hun har skrevet.
Det fortalte hun til journalist Tom Stalsberg under den tradisjonelle minibarpraten på Norsk Litteraturfestival fredag.
– Det er deilig å skrive, men det følger en skam med det. Den skammen tror jeg handler om at jeg føler at jeg røper meg, og sier noe som ikke kan sies og som må bevares i hemmelighet. Jeg snubler ut med et forferdelig budskap, det er den følelsen jeg får, så derfor møter jeg ikke den følelsen igjen. Jeg fortrenger alle bøkene mine, velger meg bare ut et lite avsnitt som jeg pleier å lese høyt, derfor husker jeg nesten ikke skriveprosessen, sa en åpenhjertig Vigdis Hjorth.
Utfordrende med festivaler
Den mye omtalte forfatteren leser heller ikke anmeldelser av egne bøker.
– Da jeg utga «Fransk åpning» ringte det en venninne til meg og sa at jeg var anmeldt i Aftenposten, og at det var helt grusomt. Da tenkte jeg at jeg leser ikke Aftenposten, for hvis jeg begynner å gå inn i det, blir jeg rasende og skal skrive innlegg og da kommer det til å ta hele tiden min. Så det gjør jeg ikke, sa Hjorth.
Hun har et spesielt sterkt forhold til Norsk Litteraturfestival, hvor hun har vært til stede gjennom veldig mange år, men hun betrodde tilhørerne at det er utfordrende for henne å delta på slike arrangementer.
– For meg som er så vant til å sitte så mye alene og skrive , følger det en nervøsitet med det å plutselig skulle ut i verden. Veldig mange mennesker med arbeidserfaring utvikler en form og en måte å være sammen på som er en blanding av litt privat og litt avstand, og den formen behersker ikke jeg så godt. Det er en utfordring på sånne festivaler, forklarte Hjorth.
Hund til hjelp
Hjorths løsning har blitt å være veldig aktiv samtidig som hun tar med seg hunden sin, Emma Hjorth. Sistnevnte var også rolig til stede på bokbadet.
– Jeg sier ja til så mye som mulig. Det skjerper meg, og hvis jeg er i en situasjon hvor jeg trenger å gå kan jeg bare si at jeg må lufte hunden. Når man har vært med så mange år som det jeg har, og med den angsten, må jeg finne en måte å håndtere det på hvis jeg skal fortsette, så neste gang tar jeg vel med barna eller noe sånt, smilte Hjorth.
Forsvarer Knausgård
Nylig var Hjorth ute i Klassekampen og forsvarte Karl Ove Knausgård som har blitt anklaget for ”litterær pedofili” i Sverige.
– Hvis noe eksisterer som samfunnsfenomen, er det viktig at det tilflyter litteraturen. Jeg forstår det Ebba Witt – Brattström sier, men jeg synes det er veldig problematisk å diagnostisere mennesker som tar opp reelle samfunnsproblemer. Det er klart at man kan bli provosert av det Knausgård sier, men hvis det eksisterer som samfunnsfenomen må vi være glade for at det tilflyter litteraturen, sier Hjorth.
Hun trakk frem den danske poeten og filmskaperen Jørgen Leth som et annet eksempel. Han havnet i medienes søkelys i 2005 da han i sin selvbiografi skrev om tiden som konsul i Haiti, og hvordan han kunne ha sex med kokkens datter når han ville.
Advarer mot skyttergraver
– Man kan bli rasende over at Leth beskriver disse handlingene, men hvis de faktisk foregår og alle vet det, er det egentlig deilig at noen innrømmer det slik at man kan drøfte og snakke om det. Vi må ikke bli så rasende at vi ikke klarer å debattere det som er faktiske problematiske handlinger fra begge sider for begge kjønn. Det fine i kjønnsdebatten hadde vært om en mann kom og fortalte at han i perioder hadde tent veldig på yngre piker, men at han gikk i seg selv og tenkte på hvordan det ville blitt, og argumenterte mot det. Da ville debatten blitt interessant, mener Hjorth.
Devaluering av kvinnelitteratur
Hjorth mener det er problematisk hvordan kvinnelitteraturen fra 1970 – tallet er i ferd med å miste verdi i dagens samfunn.
– Det rammer viktige, kvinnelige forfatterskap som turde å ta opp ting for forste gang, noe som var utrolig viktig. Du har for eksempel Herbjørg Wassmo, som var den første som skrev om incest. Men så har du en del yngre kvinner som i stedet for å solidarisere seg sier at jeg er ikke kvinne, og jeg vil ikke bli lest som kvinne, og unnslår seg hele den tradisjonen, sa en engasjert Hjorth, som fortalte at debatten hadde gitt henne tanker om å engasjere seg skriftlig.
– Du kan ikke velge mellom å være kvinne eller en forfatter. En kvinnelig forfatter er alltid en kvinnelig forfatter, for hvis ikke så må hun legge bort sin subjektive erfaring som kjønn i verden. Dette er noe jeg kanskje burde skrevet om selv, reflekterte Hjorth.
