– Han var mye verre enn jeg antok

KJØPTE QUISLINGS KOFFERT: Trude Lorentzen (Foto: Agnete Brun)

Trude Lorentzen kjøpte Quislings koffert. Det resulterte i en populær podcast og nå også en bok. Men fremdeles er hun ikke blitt helt klok på NS-føreren.

– Vidkun Quisling er en underfortalt skikkelse i norsk offentlighet. Han er et internasjonalt skjellsord, men en mann veldig mange ikke vet så mye om. Nå har vi hørt nok heltehistorier fra andre verdenskrig. Det er på tide å ta skikkelig fatt på bad guys-ene, forteller Trude Lorentzen.

I fjor lanserte hun NRK-podcasten «Quislings koffert». Her fortalte hun historien til Vidkun Quisling, med utgangspunkt i Nasjonal Samling-førerens koffert – som Lorentzen hadde fått tak i på nettauksjon. Denne høsten ble historien utgitt i bokform.

Hvis man har hørt podcasten, trenger man da å lese boka?

– Mitt forbilde er Philippe Sands podcast Ratline for BBC. Jeg har vært helt besatt av den og da boka med samme tittel kom (på norsk heter den «Skyggespill»), kjente jeg grundig etter i meg selv, om leseropplevelsen ble dårligere. Men tvert imot, jeg ville bare ha mer. Så lenge boka leverer mer enn podcasten, er rikere, går dypere og er mer kompleks, vil nok alle som likte podcasten syns boken er interessant.

Men bok etter podcasten måtte det bli uansett, takket være forfatterstipend fra både Fritt ord og NFFO.

– Jeg hadde helt ærlig undervurdert hva en bok krevde. Jeg tenkte litt naivt at jeg bare kunne trykke print på podcast-manuset. Men det ser jo bare ut som en veldig enkel barnebok. Og så går den altfor harelabb-aktig over for eksempel de ideologiske aspektene. Så det var ingen vei utenom å gå skikkelig inn i materien, forteller Lorentzen.

Skreller vekk navn og årstall

– Hadde jeg bare laget podcasten hadde jeg brent inne med saftige tips som kom inn etter podcasten gikk på lufta, sier Lorentzen.

Nye vitner og innfallsvinkler meldte seg – blant annet om Quislings hushjelp Elsa.

– Elsa har vært omtalt i noen andre bøker, men historikerne som har pratet med henne har egentlig bare vært interessert i hvilke mennesker som kom og gikk, altså rent politisk – og ikke interessert i de mer intime tingene. Elsa selv hadde ikke noe eksponeringsbehov, og fortalte ikke sine historier til noen andre enn sin nærmeste familie.

Rikskommissær Josef Terboven og Vidkun Quisling under den såkalte statsakten på Akershus 1. februar 1942.

Dette er splitter ny historisk informasjon. Men prosjektet hennes er ikke bare å grave frem banebrytende nyheter. Minst like viktig er det å se historien med et annerledes blikk, å finne en mer potent fortellerform enn den mer konvensjonelle krigslitteraturen er kjent for.

– En del detaljer jeg løfter frem står også i andre kilder, men der er de pakket inn i så veldig mye annet, som jeg syns er kjedelig. I min research forsøkte jeg også å analysere hva det er som gjør at rullgardinen går ned for meg, når jeg leser historiebøker. Jeg kom frem til at jeg begynner å gjespe hvis det blir for mye oppramsing av navn og årstall. Det er ikke det som hekter leseren, så jeg forsøkte å skrelle vekk mye sånt, og da viser det seg at de små godbitene som finnes i andre bøker, kan få skinne enda mer i min bok.

Quislings skitne putevar

– Da jeg kjøpte kofferten var det eneste jeg visste om Quisling at han hadde blond sideskill, hadde begått statskupp på radio, og at han ble henrettet. For meg var hele historien om det tapre nødhjelpsarbeidet han utførte i Ukraina ukjent – og det er det nok for veldig mange.

Trude Lorentzen med Quislings koffert. (Foto: Agnete Brun)

Kofferten blir ifølge henne «et håndtak inn i historien», hvor vi følger hovedpersonen på hans reise gjennom livet og hans radikaliseringsprosess. Men det holdt nesten på å bli en annen gjenstand historien sentrerte rundt:

– Jeg kunne også kjøpt de skitne putevarene til Quisling. Det stod mellom dem eller kofferten. Jeg kunne sikkert også laget en historie om Quisling utfra putevarene. Hva han drømte om, hvem som lå på dem og så videre. Men en koffert er jo det ultimate objektet. Fordi den er så personlig – noe han holder i hånda. Den skjuler hemmeligheter, samtidig som den sier noe om hvem han ville være og hvordan han ville fremstå. Men det aller viktigste, er at en koffert befinner seg i veikryss, hvor den som holder den må foreta valg.

Og det er veikryssene Lorentzen har jaktet på. For Quislings valgmuligheter, og avgjørelsene han tok, sier mye om hans personlighet.

– Både lenge før krigen, men også så sent som i 1945, da kofferten stod ferdig pakket og han hadde fluktruten klar. Fra bunkeren på Bygdø leder en grønn dør i muren ut til en sti gjennom skogen, ned til brygga, der to speedbåter lå fortøyd og på Fornebu stod et fly med propellen i gang. For også de valgene vi ikke tar, sier noe om oss som mennesker, sier Lorentzen.

En Z – i stedet for et hakekors

– Nåtiden har skrudd seg til. Jeg trodde ikke boken skulle bli så aktuell, da jeg satte meg ned for å skrive den.

Med Russlands invasjon av Ukraina, har Lorentzens bok fått et uhyggelig bakteppe.

– Da jeg holdt på med podcasten lurte jeg på hvor engasjert et norsk publikum er i Ukraina. Og nå kan vi plutselig alle nevne ti ukrainske byer og vet hvordan det ser ut på torget i Kyiv. Ukraina er igjen så sentral, også for vår egen følelse av usikkerhet. En ny diktator invaderer de samme landområdene, de samme kornåkrene, med nye tanks og et nytt kantete symbol, en Z i stedet for et hakekors, og med samme argumentasjon om historisk hevd på dette området. Jeg føler at trådene i denne fortellingen nesten har gått for mye opp, sier Lorentzen.

Quisling taler i radioen april 1940.

Hun trekker også frem eksempelet med Quislings jødiske nabogutt, Leif.

– Jeg tenkte også mye på Manshaus og Brevik da jeg skrev boken. Begge to refererer eksplisitt til Quisling som forbilde. Og det at Quislings jødiske nabogutt Leif, senere i livet ble rettsodontolog – og var med å identifisere døde ungdommer etter Utøya. Samme dag som Leif sto bøyd over terrorofrene på Rikshospitalet, satt Brevik på politihuset på Grønland og sa til politikvinnen som avhørte ham at hun hadde fått den store æren av å avhøre det største monsteret i Norge siden Quisling. Det er veldig spesielt.

Et kaninhull

Blir det mer historier fra andre verdenskrig fra deg?

– Ja, det er jo et kaninhull, som jeg hverken kan eller vil komme opp av. Også fordi det føles så viktig, forteller Lorentzen.

Hun mener bakgrunnen hennes er en fordel i historiefortellingen. Hun er kvinne, ikke faghistoriker og fortsatt ganske ung.

– Det er nok av høyre, mørke menn som forteller veldig skråsikkert fra andre verdenskrig. Det kan være avskrekkende, men jeg kjenner litt trass i meg. Det er så viktig å forstå verden, at vi ikke kan være redde for å utforske historien fra ulike vinkler. Samtidig er det viktig å ha alle besserwissere i bakhodet. De skal ikke få gleden av å påpeke faktafeil. Jeg har jobbet beinhardt med kvalitetssikring, kilder og fotnoter.

«Hva skal jeg gjøre med kofferten nå?»

Lorentzen er selv journalist, og ble denne høsten ansatt i NRK i deres nye podcast-satsing. Men om hun kunne få intervjuet Quisling, hva ville spørsmålet hennes vært?

– Milde moses. Jeg har aldri fått det spørsmålet, sier hun, og trekker lenge på det.

– Kanskje: «Hva syns du jeg skal gjøre videre med denne kofferten nå?» Det hadde vært interessant, for det vet jeg ikke svaret på selv, sier hun.

Quisling var gift med Maria (1900-1980) fra 1923 til sin død.

Kofferten er fremdeles i hennes besittelse – men hun oppbevarer den ikke hjemme.

– Såpass skvetten har jeg blitt. Jeg er ikke redd for seriemordere og slikt – men jeg er redd for kofferttyver, ler hun – og returnerer til spørsmålet om det fiktive Quisling-intervjuet.

– Svaret hans på spørsmålet mitt kunne fortalt mye om hva han syns om seg selv. Kanskje han ville svart: «Kofferten må stå på et museum, godt opplyst og med en hyllestplakett». Han håpet jo at vi, i hvert fall innen nå, ville innse at han var en veldig misforstått martyr – som Jesus Kristus.

Hva er dine tanker om personen Quisling nå? Hvem var han?

– Han hadde en grandios, narsissistisk personlighet og var mye, mye verre enn jeg hadde trodd da jeg startet på dette prosjektet. Både med hensyn til hva han gjorde i forkant av krigen, og i forhold til jødedeportasjonen, men også hvordan han oppførte seg i privatlivet. Der var det ikke mye sensitivitet. Han er ikke en person jeg liker, men heller ikke en jeg føler det er mulig å bli helt klok på. Det er den evige «Gåten Quisling», begrepet forsvareren hans lanserte under landssviksaken. Jeg tror jeg har kommet så langt det er mulig å komme, inn i hodet under den blonde luggen.

 

 

0 Delinger