Det har vært 70 år med mer enn fire dusin bøker, leser- og kritiker-applaus, litteraturpriser, hylende griser og Ivar Aasen i tospann med Eurythmics. Gratulerer med dagen, Ragnar Hovland!
– Det er naturlig å innlede med sportsspørsmålet: Hva føler du nå?
– Eg føler meg først og fremst gammal, men også halvfull av livslyst og jævelskap, fastslår Ragnar Hovland.
– Eit slit
Han har svevd over det norske litterære landskapet gjennom seks tiår nå – fra debuten med romanen Alltid fleire dagar på slutten av 1970-tallet – og ikke minst fra gjennombruddet med novellesamlingen Vegen smal og porten trang i 1981 og romanen Sveve over vatna i 1982:
– Sveve over vatna har betydd mykje, fordi eg har skjønt at det er ei bok som også har betydd noko for mange andre. Det er den boka mi som har komme i flest nyutgåver og flest opplag, og eg synest stadig den er ganske velskriven! Det kan truleg verke som eit overskotsprosjekt og ei bok det har vore lett å skrive. Men nei, det var til tider eit slit, forteller Hovland, og legger til at han hadde vel så stor glede over å skrive oppfølgeren Dr. Munks testamente.
Under eit skyggefullt tre
I dag runder Ragnar Hovland 70, og en kjapp opptelling viser at bibliografien rommer 48 bokutgivelser hvis vi skal tro Wikipedia, mens Samlaget melder at det er «over femti». I anledning dagen utgir for øvrig forlaget fem av Hovlands bøker i en ny pocketbokserie.
Sveve over vatna er nevnt, men det er også andre bøker som har en spesiell plass hos jubilanten selv:
– Ei vintereise er, naturleg nok, mi mest personlege bok – skikkeleg virkelighetslitteratur, då bortimot halve boka er mi eiga, bortimot uredigerte, autentiske dagbok frå 1998, forteller Hovland, og legger til: – Bjørnen Alfred og hunden Samuel var ei bok eg hadde stor glede av å skrive. Den blei til under eit skyggefullt tre i ein hage i Sør-Portugal den frykteleg varme sommaren 1993. Eg tenkte kynisk at denne boka ville ha ein god sjanse til å nå ut til ein del lesarar, kanskje også internasjonalt, og det viste seg å stemme!
– Trivst best med roman
Inspirasjonskildene har vært mange:
– Jan Erik Vold og Tor Åge Bringsværd var to av dei forfattarane som gav meg lyst til å skrive. Dylan Thomas, Richard Brautigan og Boris Vian viste meg måtar å skrive på som eg skulle ønske eg hadde funne på sjølv. Den siste eg har kasta meg på er Jón Kalmar Stefánsson. Inspirasjonskjelder har eg hatt mange av, og nemner gjerne Charles Dickens, Alexandre Dumas, Mark Twain, Flann O’Brien, Gertrude Stein, Bruno Schulz, Kurt Vonnegut jr., Arild Nyquist, Einar Økland, Cecilie Løveid …
– Du har danset rundt i mange litterære sjangere. Hvor trives du egentlig best?
– Eg har alltid hatt lyst til å prøve ut ting, og å bli utfordra til å gjere ting eg ikkje har gjort før. Begynte med dikt, men eg trivst nok best med roman, og det heilt korte formatet, tekstar som er frå ei linje og opptil ei side.
– Kul, sjølvironisk og ujålete danna
Forlagssjef Håkon Kolmannskog i Samlaget beskriver Hovlands forfatterskap slik:
– Ragnars forfattarskap er jo heilt sentralt i norsk litteratur. Og for meg inkarnerer han, eller «ikjøtar» som det heiter på nynorsk, nokre heilt sentrale trådar i den nynorske litteraturhistoria: Utanfråblikket, ironien og vekslinga mellom det høge og låge. Du har mange vestlendingar i norsk litteratur, men Hovland gjer vestlendingen kul, sjølvironisk og ujålete danna på ein måte eg trur nynorsken har hatt veldig godt av, sier Kolmannskog, og legger til: – Så er det også ein underfundig, naiv, filosofisk spørjande tone i bøkene – anten det er barnebøker, essay eller romanar, som gjer at ein alltid merker at det er Hovland som skriv. Vi er veldig mange som las Hovland i formative år, som fekk livshaldning og verdssyn grunnleggjande prega av Ragnar Hovlands bøker. Vi har banna, drikke øl, raljert og filosofert med meir sjølvtillit og livsglede på grunn av Hovlands bøker.
– Glad i menneske, fest og moro
At jubilanten runder år på en langfredag skal vi ikke filosofere for mye rundt, ut over å fastslå at mange betrakter både forfatterskapet og jubilanten som en svært sammensatt affære. Blant dem hans forlagssjef i Samlaget:
– Eg oppfattar Ragnar som ein ganske sjenert person. Det er typisk at han har uttalt at han helst ikkje vil få noko fest no når han fyller 70 år. Samtidig er han jo glad i menneske, fest og moro også, sier Kollmannskog og trekker fram en annen av årets høytider: – Kvar desember er det ein fast institusjon i Samlaget at alle tilsette samlar seg rundt eit knøttlite plast-juletre. Då les alltid Ragnar diktet sitt «Å, julegran!» for oss, speler ukulele og syng amerikanske julesongar. Då først, er det jul!
Hylende gris
Nettopp musikken har spilt en viktig rolle i et forfatterliv som er blitt vevd inn i ymse musikeres åndsverk. Du skal ha levd mange år under en stein for å ha unngått Odd Nordstogas «Kveldssong for deg og meg» – du vet den med «grisen står og hyler». Teksten er hentet fra Hovlands diktsamling Elefantmusikk. I tillegg til fire Nordstoga-album, har Hovland bidratt med tekster til album fra et tosifret antall artister – fra Trang fødsel til Eplemøya Songlag.
– Noen refleksjoner rundt musikken i livet ditt?
– Eg har av og til tenkt at om eg ikkje hadde vore glad i musikk, så hadde eg kanskje heller ikkje fått lyst til å skrive. Bach har alltid hatt ein sentral plass i livet mitt, og Beatles opna dører til ei slags friheit, til noko som eg ikkje visste fanst, men som eg skjønte eg hadde lengta etter.
Komfortabelt utilpass
Og: Nei, vi glemmer selvsagt ikke Dei nye kapellanane. Det skulle ha tatt seg ut. Bandet, som har som spesialitet å fremføre høydepunkter fra populærmusikken på nynorsk – gjerne ispedd et og annet odde instrument – har blitt en institusjon i forlags-Norge. Dei nye kapellanane – oppkalt etter Hans E. Kinck-novellen «Den nye kapellanen» – hadde sitt utspring i Samlaget, med blant andre kjente størrelser fra forlags-Norge som Jan Swensson og Trygve Åslund. Førstnevnte tok senere turen til begge sider av Sehesteds plass, mens sistnevnte nøyde seg med Aschehoug. Hovland forble tro mot Samlaget. Med seg i bandet har de i dag størrelser som deLillos-bassgitarist Lars Fredrik Beckstrøm og gitarist Jørn Chr. Mortensen (aka Johnny Lotion i Penthouse Playboys).
På et halvt dusin ulike instrumenter, og tidvis i front som vokalist: Ragnar Hovlands fascinerende fremtoning – der han står komfortabelt utilpass.
I 1999 kom Dei nye kapellananes, pussig nok engelsk-titulerte, album «Living Next Door to Alice Cooper». Frem til nå har det vært anført at dette har vært bandets første – og siste. Derfor er det på sin plass å bruke denne jubileumsdagen til å avlive ryktet:
– Etter planen kjem det eit album, muligens berre digitalt, i løpet av dette året, kan Ragnar Hovland røpe. – Sannsynlegvis kan ein også sjå og høyre oss på scenen i løpet av året. Vi har også hatt litt pandemipause, men ikkje heilt lagt ned horna av den grunn.
Joggebukse? Elles takk.
Hvor og hvordan dagen skal tilbringes er uvisst, men det blir i hvert fall ingen sjuskete tilstelning hva dresskode angår. Hvordan Ragnar Hovland kler seg, er slett ikke overlatt til tilfeldighetene. Vi snakker gjerne dress, med følge av en skopark som ikke garantert hadde passert en australsk grensekontroll. Om den ikke nødvendigvis inkluderer utrydningstruede dyrearter, har han for eksempel støvler i både slangeskinn og iguana – og struts.
Under 60-årsintervjuet sitt kom Hovland med et hjertesukk over hva folk tidvis kunne dra på seg av tøy ute blant sine medmennesker. Ti år senere har han ei skiftet verdisyn:
– 70-åringen står ved det han før har sagt: Folk som går rundt i byen i joggebukse er folk som har gitt opp, fastslår Ragnar Hovland, og legger til: – Eg kunne heller aldri få meg til å sitje heime og skrive iført joggebukse eller pyjamas. Det ville det blitt sjaskete litteratur ut av. For at det skal bli bra, må ein kjenne seg velkledd.
