Pierre Lemaitre er en av fem nominerte til Gullkulen. Se hvem de fire andre er her.
Flere sterke krim-navn er med i finaleheatet til den nyopprettede Gullkulen, som blir utdelt under Krimfestivalen i neste uke.
Krimfestivalen har i år opprettet en ny pris for beste oversatte kriminalroman: Gullkulen, eller The Golden Bullet på engelsk. Alle forlag som utgir krimbøker har kunne melde på sine kandidater, og så har en uavhengig jury bestående av Fredrik Wandrup, Ola Hegdal og Cis Doris Andreassen fått i oppgave å nominere fem titler til en shortlist. Torsdag 9. mars, under Krimfestivalen, vil de utpeke vinneren blant de fem.
Her er årets fem nominerte:
Peter Swanson: De som fortjener det (Cappelen Damm). Oversatt av Kari Engen.
Hun tilhører det elskelige slaget psykopater: Lily er sjarmerende, intelligent, og tvers igjennom amoralsk. Hun administrerer en type rettferdighet som er gjenkjennelig, med metoder som kan få «et øye for et øye» til å virke barmhjertig i sammenligning. Definitivt ikke riktig person å betro seg til, under et tilfeldig møte på flyplassbaren, om at kona di er utro, noe Ted i denne romanen finner ut på den tøffe måten. En åndeløs thriller om hevn, penger og barndommen til en psykopat.
Pierre Lemaitre: Irene (Aschehoug). Oversatt av Christina Revold.
«Irene» begynner med et nærmest koreografert dobbeltdrap, som viser seg å være en hommage til «American Psycho» av Bret Easton Ellis, og så eskalerer det. Den første romanen i serien om den lille, franske politimannen, Camille Verhoeven, utvikler seg til å bli en slags forstyrret meta-thriller, hvor LeMaitre kaster overbord alle regler for hva som kan skje i en politiroman. Her snakker vi om utstudert, litterær djevelskap av høy klasse.
James Lee Burke: Verdens lys (Vigmostad & Bjørke). Oversatt av Hilde Lyng.
James Lee Burkes stilsikre neo-noir-serie om politimannen Dave Robicheaux fra Louisiana har nærmest blitt en sjanger i seg selv. Burke skriver litterær krim som få andre, med inderlighet og en helt egen ledig touch, hans vannmerke går langt ned i detaljene, og i sin 20. bok i serien er han fremdeles en slugger til å uten effektmakeri finte til med genuint skumle situasjoner der den fatalistiske Robicheaux og hans posse, her med fedre og døtre, går på, mot alle odds, med rettferdighetssans og dødsforakt. Montana-landskapet er nært og lydhørt innskrevet som klangbunn i krimmysteriet og de store spørsmål som romanen baler med: ondskapens vesen og inkarnasjoner.
Michel Bussi: Etter styrten (Bazar Forlag). Oversatt av Thomas Lundbo.
Utgangspunktet for denne originale spenningshistorien av franskmannen Michel Bussi er en katastrofe de fleste av oss fantaserer om når vi er ute og flyr. Natten til lille julaften 1980 styrter et fly i alpestrøkene mellom Sveits og Frankrike. Bare ett menneske er kommet fra ulykken i live, en tre måneder gammel baby. Men jubelbruset over dette miraklet drukner snart i en særdeles bitter konflikt: To familier mener å være barnets rette opphav. Hvilken av dem har rett. Inn på scenen kommer en privatdetektiv av det mer lurvete slaget, Crédule Grand-Duc. Men 18 år etter at han startet, er han like langt. Etterforskningen virvler opp den ene fargerike figuren etter den andre i en litterært avansert blanding av thriller, satire og kriminelt puslespill.
Philip Kerr: Det ene fra det andre (Pegasus Forlag). Oversatt av Rune Larsstuvold .
Briten Philip Kerr har gjennom en romanserie på 12 bøker vist en enestående evne til å gjenskape Tyskland i åra før, under og etter den andre verdenskrigen. Den såkalte Berlin Noir-trilogien ble utgitt i åra 1989-1991. Etter 15 års pause blåste Kerr på nytt liv i detektiven Bernhard Günther med denne romanen. Med en utpreget teft for hvor grensene går balanserer Günther gjennom et betent landskap av politiske lykkejegere, moralske falskspillere, vakre kvinner, nazister på flukt og korrupte myndigheter. Handlingen finner sted i 1949, og Günther driver et ruklete hotell i München. Boka er både en fargerik thriller i Chandler-stil og en historieleksjon om en underspilt periode i Tysklands historie.
(Hovedfoto av Pierre Lemaitre: Thierry Rajic / Aschehoug)
