– Gøy å starte med et smell

Martin Tilrem (24) er aktuell med den historiske romanen «Et jentebarn», utgitt på Aschehoug. Debutromanen er blitt kritikerrost og fikk i forrige uke en sekser i VG.

– Jeg måtte definitivt dobbeltsjekke at jeg var våken da jeg fikk tilsendt anmeldelsen av redaktøren. Det er jo helt vilt! Sammenlagt kommer sikkert anmeldelsene til å være litt mer balanserte, men utrolig gøy å starte med et smell, oppsummerer han til Bok365, før han legger til:

– Har fått noen meldinger om terningkast 6-tatovering på armen, men det er det nok bare én fyr som kan kle.

– Kort fortalt: Hva handler boken din om?
– Et jentebarn handler om 18 år gamle Aslak Broch, som har levd hele sitt liv ganske så isolert hjemme på gården i Ullensaker. Året er 1814, og nå verves han til landets forsvar. For første gang reiser han lenger enn til kirka, nemlig helt til Kongsvinger! Og for første gang får han seg kompiser.

Samtidig er det fortellingen om et fattig ungt ektepar som har fått tvillinger, men som ikke har råd til å fø på dem begge. Om to foreldre som må leve med frykten for at sønnen deres skal dø i krig, og det de har gjort for å holde ham i live.

En roman om valg, helt enkelt, og hvordan man må klare å leve med dem.

Martin Tilrem:
Et jentebarn

Historisk roman
Aschehoug
sider 201

– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
– Boka består i grunn av to forskjellige idéer. Jeg studerte historie i Trondheim og ble veldig raskt fascinert av året 1814. Året er sinnsykt spennende, så lenge man lukker øynene for grunnlovsarbeidet. Det som skjedde på Eidsvoll og ble revidert i Christiania er nok det viktigste, men også det kjedeligste, som skjedde det året.

På samme studie deltok jeg i et seminar hvor foreleseren var en del av NTNUs forskningsprosjekt «Missing Girls in Historical Europe.» Hun pratet blant annet om spedbarnsmord, og beskrev ganske billedlig hvordan en fattig familie kunne ta livet av et barn uten å gjøre det helt selv. I Guds øyne, som i våre, var spedbarnsmord åpenbart ikke greit. Men det fantes mer passive måter å gjøre det på, slik at barnets skjebne i større grad var i Guds hender.

Jeg har rett og slett slått sammen de to idéene, men jeg har å takke NTNUs bachelor i historie for begge to.

– Har du alltid hatt en forfatterdrøm? Og 
– I retrospekt er det enkelt å se at jeg tidlig likte idéen av å lage bok. Det finnes flere sammenbrettede «bøker» fra tiårsalderen hvor jeg har skrevet om drager, riddere, og gutter med magiske krefter. Det tok likevel ganske lang tid før jeg begynte å like å lese. Så drømmen har ikke «alltid» vært der, selv om det kan føles sånn, når man har prøvd i ganske mange år.

– Hvordan føltes det å endelig kunne kalle seg selv forfatter?

– Det er utvilsomt en lettelse! Jeg har skrevet skjønnlitterært i snart ti år, så sånn sett føles det litt på tide. Om ikke annet er jeg et godt bilde på at man ikke trenger naturtalent. Man må bare fortsette å skrive helt til noen sier «greit da.»

– Hva leser du helst selv? 
– Alt mulig, egentlig! I år har det foreløpig gått i Balle, Cusk og Vonnegut. I fjor leste jeg alt som finnes på norsk av Tove Ditlevsen, pluss noe på dansk, så hun er nok en av de største i mitt liv akkurat nå. Rett under Joan Didion, som er vanskelig å slå som forfatterforbildet.

Jeg tar master i historie nå, så jeg leser mye historisk faglitteratur, veldig lite skjønnlitteratur. Men jeg er jo åpenbart interessert i historie! Jeg flyttet til Edinburgh i fjor høst, så må vel pliktlese noe av sir Walter Scott mens jeg er her.

– Hva er det beste skrivetipset du har fått på veien til å bli forfatter?
– Førsteutkastet trenger ikke å være bra, det trenger bare å være et førsteutkast. Man kan spare nevrotisismen til utkast nummer to.

– Beskriv din skriverutine? 
– Det er veldig lite rutine, ikke minst nå som jeg er tilbake på universitetet, og livet flyter ut litt overalt. Når, hvor, og hvordan har jeg ingen føringer på. Jobber jeg på et førsteutkast må jeg skrive minst 500 ord hver dag. Er jeg i revideringsprosess har jeg som regel satt opp veldig spesifikke gjøremål, og må fullføre x-antall gjøremål per dag.

Jeg sitter i hvert fall ikke lenge foran tastaturet av gangen. Skriver raskt, i korte intervaller! Har en drøm om å bli en av dem som gjemmer seg i mørket og skriver i timevis, men det får bli når jeg bikker førti.

– Er det noen andre, nye bøker du personlig gleder deg til å lese?
– Her er jeg tilbøyelig til å være Aschehoug-lojal og si «Gater jeg har levd», Nicolai Torgersens debutbok. Ellers skulle jeg ønske jeg kunne si at jeg ikke kommer til å lese «Notes to John» av Joan Didion. Det skurrer litt for meg at den i det hele tatt gis ut, men det gjør den, og da er jeg dessverre ikke prinsippfast nok til å la være.

– Hva vil du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest boka di?
– Aner ikke! At det var en god bok? Jeg tror ikke jeg skal blande meg inn i hva folk sitter igjen med. Krysser kanskje fingrene for at ingen blir mer gira på krig.

– Har du noen planer for «den vanskelige andreboka»?
– Jeg er så heldig at jeg fikk skrive avtale for førsteutkastene til to forskjellige bøker i fjor, så det er revideringen som gjenstår av bok nummer to. Det er utvilsomt igjen en del arbeid, jeg har jo også forhåpentligvis lært noe av prosessen rundt Et jentebarn. Det er likevel ganske frigjørende at historien allerede står på papir. Nå handler det bare om å gjøre den så god som mulig.

Så er det kanskje sånn at jeg bare forskyver problemet, og at det er tredjeboka som blir den vanskelige. Den tid den sorg.