Isabel Allende skriver om kjent stoff,. Dette er også en historie som ligner hennes egen. Slutten burde vært gjort noe med.
Åndenes hus (1984) var en betydelig litterær prestasjon som også ble sett av enormt mange på kino og som ga perspektiver til et Chile som skulle pusle sammen sitt selvbilde igjen. Når jeg igjen blar gjennom og leser litt her og der, slår det meg hvilket overblikk Isabel Allende klarte å skildre sin onkel (Salvador Allende, president i Chile, drept av Pinochets kuppstyrker i 1973) og
Isabel Allende:
Over havet
Gyldendal
384 sider
Oversatt av SIgne Prøis
familiens voldsomme historie. Samtidig tok teksten oss helt inn i menneskene og det menneskelige ved dramaet. Hendelsen lå da bare ti år bak henne og familien levde i eksil.
Siden Åndenes hus har hun skrevet en rekke romaner. Enkelte forfattere knyttes til sitt mest kjente verk og i Over havet er vi tilbake i Chiles historie. Over havet foregår mellom årene 1938 og 1994, og riktig, den starter midt i den spanske borgerkrigen, en krig vi alle ville hatt enda mer kunnskap om og nærhet til hvis det ikke var for den enda større skyggen som var i ferd med å legge seg over Europa.
Flyktninger i Frankrike
Vi følger Roser og Victor. De er svigerinne og svoger. Roser venter barn med Victors bror, men broren er soldat og dør i krigen. Uten å vite dette, flykter Roser med legen Victor til en flyktningeleir i Frankrike, og så går det slag i slag: Barn, ekteskap og ikke minst en ny flukt som inkluderer poeten Pablo Neruda. Dikteren har klart å kontrahere passasjerskipet «Winnipeg» som hjelper 2200 katalanere å flykte fra Spania til Chile. Blant dem er Roser og Victor, som ender med å gifte seg. De har hver sine eventyr innenfor det proforma ekteskapet og det er et fint driv i romanen.
Forfatteren som flyktning
Hendelsene i romanen krysser også Isabel Allendes eget livsløp flere steder. Hun var også innvandrer til Chile (fra Peru), men ble drevet i eksil etter at despoten Augusto Pinochet tok over. Han gjorde som andre despoter og tok livet av dem som hadde forsøkt å stoppe ham. Og i løpet av et liv kommer da spørsmålene om hva som er hjem og om Thomas Wolfes tese i romanen You can’ t go home again holder. Og vil man hjem? Dette er også store spørsmål i romanen. Hva med Spania og drømmen om et fritt Catalonia?
Fornuftsekteskap som blir kjærlighet
Allende skriver skarpt og godt, uten for mange adjektiver og understrekinger av forløpet.
Best er hun i skildringen av borgerkrigen, flukten, den livslysten som finnes i fortvilelsene under borgerkrigen, og i passasjene der hun knytter Roser og Victors liv sammen, både som unge og eldre:
I ettertid hadde den glødende nostalgien som kjærlighetshistorien etterlot i ham, forsvunnet inn i hukommelsens grå rom der opplevelsene viskes bort. Han trodde han hadde lært noe av det, selv om han ikke var riktig sikker på hvilken dypere betydning det hadde hatt.
Forfatteren er usentimental i behandlingen av kuppet i 1973 som drepte hennes onkel, presidenten. Det er som om hun skulle gjengitt andre og mer fjerne historiske hendelser i landets historie:
Bare dager senere, klokken fem om morgenen, brøt det fryktede militærkuppet ut, og på få timer ble virkeligheten revet i filler, og ingenting ble noen gang det samme igjen.
Glipper mot slutten
Litt stiv og slagordpreget dialog finnes, som for eksempel «Smerten er ikke til å unngå, men lidelsen kan du velge» og «Kanskje krigen mot denne kreften er tapt, men i mellomtiden har vi andre kamper vi kan vinne». Begge eksemplene er fra bokas siste del hvor hun får det travelt. Med hva, vet jeg ikke, for dette er en fortelling jeg kunne blitt i enda lenger, men jeg sitter med følelsen av at slutten er forknytt og styrt av en forestilling om at alt skal gå opp, at romanen skal besvare det meste og knytte sammen trådene for leseren. I dette mister hun grepet om mørket og smerten som er styrken i store deler av Over havet.
VIDAR KVALSHAUG
