Gjentakelsens uutholdelige letthet

Kongen av Os er en direkte oppfølger til og fortsettelse av det Roy Opgard som jeg-forteller kunne gi til beste i romanen Kongeriket fra 2020. Sjangerforståelsen så ut til å være mangelvare hos flere anmeldere av den boken, og de lot seg enten forføre til å skamrose en strålende fortelling eller kom i tanker om at boken ikke burde ha vært gitt ut.

Det som uansett burde stå klart, var at Nesbø prøvde seg på en spenningsroman av et helt annet slag enn det han har vist seg å beherske suverent i Harry Hole-serien. Og slik jeg oppfatter minstekravene til en kriminalroman, mangler bøkene både egentlig etterforskning og enhver form for oppklaring av en serie mord til at benevnelsen kan brukes.

Sjangerspørsmål

Hva slags spenningsromaner Kongeriket og Kongen av Os egentlig er, er kanskje ikke så viktig å forsøke å bestemme. Men mangt og mye tyder på at de begge er nokså tydelige norske versjoner av sørstatsromaner med et tydelig hillbilly-miljø, og at personene vi møter er litt mer siviliserte enn sine forbilder i Appalachene (for eksempel i Tennessee slik som i McCarthys tidlige romaner).

Jo Nesbø:
Kongen av Os

Krim
Aschehoug
442 sider

Gjennom sin forteller og hovedperson er de ekstreme eksempler på forbryterromanen («the Crime Novel»), der Highsmiths Ripley-bøker er blant forgjengerne. Fullstendig amoralske personer som uten å nøle bokstavelig talt går over lik, matcher kanskje ikke galskapen og det mest depraverte i romaner vi gjerne kaller «Southern gothic» eller endog «Southern grotesque». Enkelte scener i Kongen av Os går altfor langt i å leve opp til slike sjangerkrav, men heldigvis går så mye av teksten på tomgang at det blir et stykke mellom de mest groteske utvekstene. Og selv om både galskapen og ondskapen dempes av at den mest depraverte av alle karakterene i boken selv får stå for fortellingen, er det slik at vold og overgrep og en rimelig porsjon drap også hos Nesbø dominerer over prat eller dialog (ukjent i bygdesamfunnet vi møter).

Gjennomgående er det slik at mange hemmeligheter (oftest om seksuelle overgrep og incest, men også mindre overgrep og sidesprang) kan misbrukes og utnyttes av den som er hardbarket nok til å ikke å ta smålige hensyn. Roy Opgard går ikke av veien for noe når det gjelder det han tror og mener han må gjøre – enten for å beskytte og hjelpe broren Carl eller for å berike seg selv og virkeliggjøre noen stormannsgale drømmer som den om å få bygd verdens største berg- og dalbane i Os. Den vil til og med sette det fantastiske spahotellet til Carl i skyggen.

Gjentakelse, med og uten variasjon

Kongen av Os er i enda større grad enn sin forgjenger et eksempel på at romaner kan bygges opp nesten ene og alene via gjentakelse av noe som har skjedd tidligere; noen ganger så påfallende at det kan oppleves som en reprise av det vi allerede har lest. Alle utforkjøringene i svingen ned fra Opgard i Kongeriket var av det slaget, men det kjennes som repetisjon og repetisjon med variasjon er et sterkere strukturprinsipp i Kongen av Os. Det blir slik blant annet fordi boken skal kunne leses og hendelsene forstås for den som ikke har lest forgjengeren; Roy Opgard gjenforteller gang på gang hovedinnholdet i forrige bok. Det skjer selvsagt oftest tidlig i romanen, men tar aldri slutt.

Prinsippet med gjentakelse av samme eller lignende hendelser, med nødvendige variasjoner, er velkjent fra romanteorien. Det kan studeres i seriøse og «tunge» romaner, men er lettere å få øye på der hvor rask fremdrift og behovet for å holde leseren i age og sørge for å underholde er romanens hovedanliggende.

KJØP BOKENKongen av OsNorli449,-Kjøp!

Så hva er det som gjentas, og hvordan varieres det når det ikke bare gjenfortelles og fremstår som reprise av noe vi har lest før? Det meste i Kongen av Os ser til å begynne med til å handle om brødrene Opgards kamp for å forhindre byggingen av Todde-tunnelen som vil føre riksveien utenom Os og legge bygda så godt som død. Det begynner med at Roy oppsøker en geolog og via trusler og bestikkelser (12 millioner – det er aldri småpenger i denne sjangeren!) forsøker å få ham og kompanjongen til å avgi rapport om fjellet som fraråder tunnelen. Det blir møter i hemmelighet, konflikter og slåsskamp knyttet til dette mest grunnleggende spørsmål for det som skal skje videre i Os.

Lignende eller helt parallelle utviklingsforløp ser vi når Roy forhandler om å kjøpe campingplassen (før avsløringen om stans i tunnelplanene og verdistigning), og vi har en serie med episoder og scener der Roy driver samme taktikk og bruker samme teknikk i møtet med lensmann Kurt Olsen. Et annet trekk ved håndteringen av det narrative forløp hører helt ut til underholdningslitteraturens område: Med jevne mellomrom må en konflikt toppes i slåsskamp eller det som verre er, og med litt mindre regularitet må en sex-scene flettes inn – enten ved at Roy minnes tidligere opplevelser eller opplever nye – nå gjennom det meste av romanen med Natalie Moe, offer for misbruk av sin far som Roy banket opp og lovte å drepe om han ikke sluttet. Det umake paret – Roy og Natalie – skygger for alle andre personer i andre halvdel av Kongen av Os, uten at jeg skal avsløre hvordan sånt noe kunne skje.

Drivende fortelling, uten dybde, uten tyngde

Jo Nesbø er en profesjonell og dyktig forteller, men har valgt å la Roy Opgard være fortellerstemmen. Det var kanskje forfatterens eneste valg, sjangeren tatt i betraktning. Og det kan selvfølgelig hevdes at Roy avslører seg selv i det han forteller og i det han gjør. Allerede på romanens første side tenker han på seg selv som «morder» – med god grunn siden han er ansvarlig eller medskyldig i sju mord! Det blir flere etter hvert som gjentakelsene kommer ut over i Kongen av Os.

Roy er morder, han er helt amoralsk, han er uten enhver form for menneskelighet. Mildt vurdert er han en utspekulert og ondsinnet drittsekk; strengt vurdert er han en pervertert og totalt ødelagt drapsmann. Roy Opgard er egentlig et monster. Han utvikler seg ikke, kan ikke vokse, men Konge kan han saktens bli. Jeg tror ikke engang han kaster skygge. Det hjelper ikke at han av og til «reflekterer» over når han mistet sin menneskelighet, eller at han formulerer seg slik når han hører brorens latter og mener at den «sier at livet faen ikke er så alvorlig. Ikke kjærligheten. Og ikke døden heller.» Ikke mye for ettertanken akkurat.

Det eneste som kunne forandret hele forbryterromanen i to bind fra bygde-Norge er etter alt å dømme skifte av forteller. En utenforstående, gjerne allvitende forteller ville kunnet formidle helt andre tanker også om den ellers var både enkel og lettlest. Romanen kunne slik til og med komme til å bety.

Med sitt enorme talent og det som må være ren skriveglede, kunne jeg tenkt meg at Jo Nesbø tok sjansen og ga det lesende publikum noe helt annet og langt mindre lettfordøyelig enn en fortelling som preges av gjentakelsens uutholdelige letthet.

HANS HANSSEN SKEI

KJØP BOKENKongen av OsNorli449,-Kjøp!