Hvorfor leser vi bøker om igjen?
Som barn leser vi bøker igjen og igjen. Vi får ikke nok selv om permen er ødelagt, arkene har falt ut, og far desperat har forsøkt å teipe boken sammen igjen. Dette er en ektefølt glede over en fortelling, en glede som kanskje overlever til voksen alder, men gjenlesningen forsvinner. Har vi voksne glemt den barnlige gleden ved gjenlesning?
Har du noen gang angret på at du drakk en vin du likte igjen, heller enn å prøve en annen? Og hvor mange ganger har du sett favorittfilmen din eller dratt tilbake til en storby du likte? Det er ikke bortkastet tid å gjøre noe du liker og som øker din livsglede. Gjenlesning er melankolsk og sjelegranskende.
Vi er alle gjenlesere
Da jeg var liten var min favorittfortelling Skinnvotten. Et ukrainsk folkeeventyr gjendiktet av Alf Prøysen som ble lest cirka åtte ganger før frokost, noen ganger løpet av dagen og så cirka 36 ganger til ved leggetid. Jeg elsket den. Ved hver gjennomlesning lo jeg på de samme stedene, ble redd når jeg skulle, og frydet meg over de flotte tegningene. Til slutt kunne jeg lese den for mamma og pappa – ikke fordi jeg hadde lært å tyde bokstaver, men fordi jeg kunne den helt ordrett etter hukommelsen.
Dette er nok lett gjenkjennelig for de aller fleste. Enten har du blitt lest en barnebok i stykker eller så har du lest for noen til boken revner i ryggen. Som barn vil vi høre de samme historiene fordi det ligger en trøst i at ting alltid ender likt. Det var noe trygt ved at mannen alltid fant igjen Skinnvotten, det er godt at Pippis gullmynter aldri tar slutt, og det er rart nok betryggende at Emil alltid ender opp i snekkerbua. Selv om få voksne hevder de er gjenlesere, er de nettopp det. De leser bøkene de selv likte som små for sine barn igjen, med et håp om at de også skal oppleve den magien de følte da de ble lest for som små.
Tidsprioritering
Hovedgrunnen til at så få voksne ser den barnlige gleden i gjenlesning er tidsprioritering. Det er så mye man skal rekke i hverdagen, og det er så mange bra bøker som utkommer hvert år. Det er umulig å holde seg oppdatert på bokfronten, for ikke å nevne å skulle ta seg tid til å gjenlese gamle Nesbø-favoritter. Man er interessert i nye impulser, og vil gjerne holde seg oppdatert. Bøker blir lest for å kunne være med i samtalene på jobben, og for å være en del av hypen rundt en nyutgivelse. Hvor mange har vel ikke bladd noen sider i Fifty shades eller kjøpt en av Michelets bøker kun for å se hva alt oppstyret dreier seg om og for å ikke bli utelatt i middagsselskapene.
De som derimot er selverklærte gjenlesere i voksen alder, har det som et slags ritual. De finner tid til å lese igjen, akkurat på samme måte som vi andre finner tid til å lese en ny bok eller se siste sesong av House of cards. Hver jul leser de kanskje Austen. Eller hver påske leser man Bergenstoget plyndret i natt. Det er en flukt fra virkeligheten. Man åpner sidene, og kommer hjem til en annen virkelighet.
De største leseopplevelsene
Men man leser ikke hvilke som helst bøker om igjen. Det er for eksempel ingen grunn til å gjenlese geografiboken fra tiende klasse, den gjorde ikke noe videre inntrykk på deg – selv om du sikkert gjenleste den tusen ganger før tentamen i 1994. Vi gjenleser kun bøker som har hatt en innvirkning på oss. De vi presser til vårt bryst og sukker når vi er ferdig med dem. Dermed er kanskje gjenlesing av bøker en slags guilty pleasure, uten at man burde føle seg skyldig.
Gjenlesning gir glede, ikke nødvendigvis økt kunnskap eller innsikt i et nytt tema. Personlig har jeg lest Harry Potter-bøkene opp til flere ganger. Jeg kan hoppe inn i et hvilket som helst kapittel, i hvilken som helst av de syv bøkene og vite akkurat hvor jeg er, hva som har skjedd og hva som vil skje. Men det legger ingen demper på lesegleden, og det er et kjærkomment møte hver gang jeg entrer Galtvort. For gjenlesning er å ha flere litterære univers man kaller hjemme, og vi kan velge å besøke dem akkurat når vi ønsker. Det er trygt og godt.
Melankoli
Første gangen man leser en bok tar man karakterene i hånden og følger deres historie. Så bestemmer man seg for om det er en god eller dårlig bok, før man setter boken pent inn i bokhyllen. Men dersom man plukker opp en bok du husker som særs god, og leser den enda en gang, går man dypere. Man er forbi håndtrykket med karakterene, og hilser dem som venner. Det åpner seg en helt ny dimensjon du ikke la merke til ved første gjennomlesning. Tråder du ikke nøstet opp i, eller vitser du nå forstår for første gang.
Tenk deg hva som skjer hvis du leser den en tredje gang, enda noen år senere. For hver gang du leser en bok du liker igjen, åpnes flere dører, som en hemmelighet bare du og boka deler. Boken har ikke forandret seg, du har.
Skummelt å gjenlese
Men noen bøker ønsker vi ikke et gjensyn med. Hva hvis du ikke lenger liker det du alltid har hevdet var din favorittbok? Min personlige favoritt er Anne Franks dagbok. Den har jeg kun lest én gang, da jeg var 10 år. Boken hadde stor innvirkning på en ung sjel. Såpass stor at jeg søkte meg inn på historieutdanning i voksen alder for å forsøke å komme til bunns i det samme spørsmålet jeg stilte meg selv etter jeg leste boken ferdig som tiåring; hvorfor ville Hitler drepe Anne?
Spørsmålet har vokst i takt med meg selv. Svarene er mange, og alle er like ubegripelige og uforståelige. Men faktumet består; dersom jeg ikke hadde lest Anne Franks Dagbok ville livet mitt uunngåelig tatt en annen vending. Jeg ønsker ikke å gjenlese dagboken til Anne, fordi jeg er livredd for å oppdage at jeg ikke liker den. Hva hvis vennskapet jeg og Anne delte blir knust? Hva hvis jeg nå ser på henne som en sutrete tenåring, og tar morens side i kranglene de har, i stedet for å føle at vi har noe til felles? Det kan jeg ikke tillate. Noen ting får bli som det er, og jeg holder fast på følelsen jeg følte da jeg var ti, heller enn å risikere å miste vennskapet med Anne.
Men Skinnvotten skal helt klart gjenbesøkes i selskap med mine fremtidige barn, og den skal leses helt til teipene min mor satt på i et forsøk på å holde den sammen faller av igjen.
