HJEMMEKONTORET: Tuva Ørbeck Sørheim går på kontoret i Kagge to dager i uka slik at ungene skal få litt fri fra maset til den ivrige hjemmeskolelæreren.
– Hvor er ditt hjemmekontor?
– Jeg sitter hjemme på Jordal og akkurat nå er det så nydelig ute at det hender jeg tar med laptopen ut i hagen. Ellers er jeg innom kontoret cirka to dager i uken, slik at barna ikke skal bli altfor lei av maset mitt.
– Hva jobber du med akkurat nå?
– Jeg er så heldig at jeg leser et manus av Sven Egil Omdal om norgeshistorien sett fra Stavanger. Det er så velskrevet at det skinner like mye som vårsola for meg. Dessuten blir jeg hjernevasket til å bli Stavanger-fan og tok meg akkurat i å juble høyt da Stavanger fikk tilbake biskopen, etter at Kristiansand hadde frarøvet dem den æren noen hundreår tidligere.
– Hva bruker du den innsparte reisetiden (til og fra jobb) til?
– Jeg føler vel at den tiden jeg sparer går litt opp i opp med den tiden jeg bruker som overivrig hjelpelærer. Alt jeg ønsker og vil, er å lære sønnen min om vekselspreposisjonene som styrer akkusativ og dativ, men han er forbløffende lite entusiastisk.
– Hvilken bok leser du?
– Nå leser jeg Chimamanda Adichies En halv gul sol. I årevis har jeg tenkt at den skal jeg lese, men koronatiden har omsider gitt meg muligheten. Og stort hurra for det, så langt er den en fest!
– En varm anbefaling blant bøkene du har lest de siste månedene?
– Jeg er fryktelig opphengt i Mathias Faldbakkens Vi er fem. Kneten er blitt en referanse jeg bruker nesten daglig, den passer inn overraskende mange steder. For eksempel har jeg pga all denne hjemmetiden for en gangs skyld lyktes med å dyrke frem noen erteblomster. Når jeg sitter der og binder dem opp, er det med en entusiasme som får meg til å tenke på Tormod og Kneten. Jeg håper alle leser Vi er fem, slik at vi kan kjøre kollokvie på den frem til sommeren. Det er så mye jeg har lyst til å diskutere i den boka. Hva er det ved språket som gjør den både så kunstig og så hverdagslig på én og samme gang? Er det Tormod eller Siv som er mest svinaktig? Kanskje begge to, eller ingen av dem? Slikt skulle jeg gjerne diskutert over en utepils.
– Godt skrevet: En setning eller avsnitt i en bok, eller diktstrofe, som du setter spesielt stor pris på?
– Tidlig i korona leste jeg Om våren av Knausgård, og innledningsvis der skriver han: «Jeg er førtiseks år, og det er min innsikt, at livet er hendelser som pareres. Og at øyeblikkene av lykke alle handler om det motsatte.»
Jeg likte den formuleringen og tenkte at jeg er skikkelig god til å parere, men at jeg må passe på å gjøre det andre også, som ifølge Knausgård er «å skape, å lage, å legge noe til, som ikke fantes der fra før.» Da vil jeg gjerne legge lista litt høyere enn de erteblomstene, selv om de når sant skal sies, også gir meg blaff av lykke.
Men alt dette viser bare hvor privilegert jeg er, også nå under korona. For mange er det mer enn nok å skulle parere permitteringer, sykdom, atskillelse og annen faenskap som korona medfører. Da blir lykke og skaperkraft mer en fjern luksus. Korona kan riktignok ramme alle, men den rammer likevel skeivt og brutalt.
– Hvilken bok skulle du selv ønske at du hadde skrevet?
– Jeg er full av beundring overfor alle som klarer å skrive en bok, og har ingen ambisjoner om å skrive en selv. Er blottet for evner og fantasi i den retning.
– Hva savner du aller mest i disse corona-tider?
– Jeg er ganske flink til å ringe, gå på tur og facetime med venner og familie, så jeg savner mest fellesskapsarenaene som er borte: fotballkampene til sønnene mine, de fysiske møtene på jobb, kino, den slags.
– Hvem i bok-Norge vil du sende stafettpinnen videre til?
– Jeg er hver dag nysgjerrig på hvordan det går i bokhandelen, så jeg vil sende den videre til Kjersti Thon, i den fine Ark-bokhandelen i Storgata i Tromsø.
