Om kjærlighet selv piggtrådgjerder, Stalin og tidens tann ikke klarte å bryte ned.
Hilsen ved midnatt av Orlando Figes (bildet) virker ved første øyekast som en kjærlighetshistorie fra Stalins Sovjet, men boken er så mye mer enn det.
Forrige helg gjestet den engelske historikeren Litteraturhuset og ga de fremmøtte i Wergelandssalen en beretning om kjærlighet, krig og GULag.
De ukjente historiene
Orlando Figes er en av de store moderne historiefortellerne, og er tidligere kjent for sine bøker om sovjetisk historie som The Whisperers(2007), A People’s Tragedy(1996) og Natashs Dance(2002). I sin siste bok, Hilsen ved midnatt (Cappelen Damm), forteller han enda en gang en historie fra Stalins totalitære Sovjet. Denne dagen åpner han døren til et svært dystert kapittel; GULag-ene. Stalins arbeidsleirer har aldri fått like stort fokus som Hitlers konsentrasjonsleirer. Rundt 18 millioner mennesker passerte gjennom de sovjetiske arbeidsleirene. Millioner døde, men mye grunnet den strenge sensuren og hemmeligholdet rundt arbeidsleirene er ikke kildetilfanget om hvordan livet i GULag-ene fortonte stort, sett i forhold til omfanget.
–Et enestående funn
Orlando Figes Hilsen ved Midnatt er et skritt på veien til å forstå livet i GULag leirene, og for å forstå grusomhetene som fant sted under Stalins undertrykkende regime.
Ved et besøk i Moskva i 2007 fikk Figes tilgang til 1246 brev sendt inn og ut av GULag-en Pechora. Brevene utgjorde en nesten komplett korrespondanse mellom to unge russere, Lev og Svetlana, mens Lev satt fengslet Pechora fra 1946 til 1955.
–Dette var et enestående funn. Før hadde man kun en håndfull brev fra denne perioden, og dette var kun brev som hadde gått inn i leiren, det var enda færre av de som hadde gått ut – og her satt jeg altså med en nesten komplett samling.
Smuglerpost
De mange hundre brevene ble smuglet gjennom piggtrådgjerdene av sympatiske vakter, og ble alle senere tatt vare på av Svetlana. Brevene er en unik dokumentasjon på hvordan Stalins grusomheter berørte to vanlige russere, og hvordan det var deres kjærlighet som holdt liv i dem begge. Fordi brevene ble smuglet frem og tilbake, unngikk de den obligatoriske sensuren av fengselsposten:
–Ettersom brevene har unngått sensur står de som en unik dokumentasjon av hverdagslivet i Stalins GULag-leire. Dette har bidratt til en større forståelse av GULag-systemet, Stalins grusomheter men også menneskene fanget i leirene, forteller Figes.
Korrespondansen mellom de to elskerne er derfor ikke bare en utrolig kjærlighetshistorie som strekker seg over flere tiår, det er også en viktig kilde til forståelse av Stalins grusomheter.
Ikke kjærlighet ved første blikk
For Lev og Svetlana var det ikke kjærlighet ved første blikk, snarere tvert i mot. Det tok mange år før de skjønte at de var sjelevenner. Da de møttes ved universitetet var de på samme alder, men ikke av samme bakgrunn. Lev var foreldreløs etter hans foreldre ble drept av bolsjevikene, siden de ble definert som en del av den kontra-revolusjonære borgerklassen. Lev ble derfor oppdratt av kjærlige tanter og en bestemor. Svetlanas familie var derimot en del av den «tekniske intelligentsia», hennes far var en industriell forsker som i stillhet forlot kommunistpartiet.
Kunne ikke glemme
Lev og Svetlanas unge kjæresteforhold varte i 3 år og var intenst og uskyldig. De likte å gå lange turer, lese poesi, eller ta sykkelturer på landsbygda. Så kom krigen, Lev ble rekruttert til den Røde Armé, som så mange andre unge russere. Den store krigen skilte det unge kjæresteparet, og de så hverandre ikke igjen på mange år. Men glemme hverandre klarte de ikke, og kontakten ble gjenopptatt da Svetlana fikk nyss om Levs fengsling etter krigen.
Fortid, nåtid og fremtid
Brevene mellom Lev og Svetlana er svært spesiell lesning. Ikke bare grunnet hva de representerer som kildemateriale og kjærlighetsbrev, men mye grunnet Lev og Svetlanas karaktertrekk. Lev blir utover korrespondansen mer og mer ærlig om forholdene han lever under, og Svetlana blir lyset i livet som redder han fra avgrunnen.
Brevene mellom dem er vakre, så vakre at kun deres egne ord kan beskrive hva de har. Når Figes leser utdrag fra boken høyt for de fremmøtte på Litteraturhuset er knapt et øye tørt. Svetlana, som ellers er praktisk og rasjonell i sin brevveksling, i stor kontrast til sin lidenskapelige Lev, skriver til ham i hans mørkeste stunder, og forteller:
«I want to tell you just three words – two of them are pronouns and the third is a verb – to be read in all the tenses simultaneously: past, present and future»
Svetlana smuglet ikke bare inn brev til Lev, hun smuglet også seg selv inn. Hele fem ganger. Hvordan hun fikk til det og hvordan deres kjærlighetshistorie til slutt ender skal vi ikke røpe her, det får man heller lese boken for å finne ut av – noe som kan anbefales på det varmeste. Anmeldernes hyllest av denne boken er absolutt til å forstå.
(Foto: Norsk sakprosafestival)
