Kjære Liv Køltzow. Gratulerer så mye med dagen, skriver hennes redaktør Jon Krogh Pedersen.
Hun debuterte i 1970 med novellesamlingen Øyet i treet, som Kjell Askildsen anmeldte (begeistret) for Vinduet i 1971. Askildsen skrev at «(…) hvis det er noe som kjennetegner Liv Køltzow, så er det hennes evne til å se, jeg hadde nær sagt: uten selv å bli sett».
Hun har med årenes løp gjort seg behørig bemerket. To ganger nominert til Nordisk råds litteraturpris, for Hvem har ditt ansikt? i 1987 og Det avbrutte bildet i 2002. Mottaker av Amalie Skram-prisen for sin Amalie Skram-biografi i 1994, og i 1997 vinner av Brageprisen for Verden forsvinner.
Glassklare portretter
Køltzow har gjennom gjennom hele sitt forfatterskap gitt oss bøker som lærer oss noe grunnleggende om oss selv. Det høres forslitt og banalt ut, men er nøyaktig det motsatte: I stillferdige, glassklare portretter viser hun hvordan vi leter etter sammenheng i tilværelsen, følelsen av å være hele mennesker. Hun er en mester på det sanselige, og har med sin finslepne stil og følsomme, reflekterte prosa vist oss den «uklare fornemmelsen av at livet går sin gang uten at man helt får grep om det» som Øystein Rottem formulerte det i sin anmeldelse av Det avbrutte bildet i 2002.
Plaget av sykdom
De siste årene har Køltzow vært plaget av Parkinson, men sykdommen hindret henne ikke i å skrive romanen Melding til alle reisende, som fikk strålende mottakelse da den kom i 2015. Romanen handler om forfatter og parkinsonpasient Kaja Baumgarten og forholdet med den viltre og kjærlige altmuligmannen Vegard Vinsnes. Boken har all visdommen og følsomheten som preger alt det hun har skrevet, i tillegg til en vital fandenivoldskhet som vitner om et stadig imponerende trøkk i forfatteren.
«Deretter gikk det en ufattelig mengde år», sier fortelleren et sted i boken. Og det er virkelig ikke til å tro at det kan være så mange. Men 2020 minus 1945 er altså lik 75.
