I dag lanseres Frode Granhus’ «Forsvinningen», på det som ville vært forfatterens 53-årsdag.
15. september i fjor døde forfatteren Frode Granhus. Det var en svært trist melding for de mange som var svært glade i både forfatteren og mennesket Frode Granhus. Rett før sin død rakk han å levere manus til Forsvinningen, som lanseres i dag, på det som ville vært hans 53-årsdag. Der har også flere gode krimforfatter-venner meldt sin ankomst.
– Ville følge sin drøm
Lanseringen er også grunnen til at Grete Pettersen og døtrene Maria, Andrea og Ine Marlen er samlet i Oslo. Grete Pettersen var Frode Granhus’ livsledsager siden slutten av 1990-tallet. Hun fikk dermed følge forfatterkarrieren hans helt fra den spede starten:
– Det begynte egentlig med et TV-program, som handlet om å følge drømmen sin. Der og da bestemte Frode seg for å følge sin drøm: å skrive, forteller Grete. – Det ble starten på forfatterkarrieren, selv om det tok noen år før den første boken kom ut.
Solgt til ni land
Frode Granhus debuterte med krimromanen Hevneren i 2003, 38 år gammel. I 2006 kom Be en bønn for Sikas, før han i 2010 fikk sitt gjennombrudd med Malstrømmen – som fikk strålende anmeldelser her hjemme og er solgt til ni land. Senere skulle det bli flere romaner med Lofoten som kulisse, i vellykket parløp med Granhus’ faste redaktør Karen Forberg på Schibsted – og senere Vigmostad & Bjørke. To av bøkene ble nominert til Bokhandlerprisen, en til Rivertonprisen og en til Brageprisen. Og i fjor fikk Frode Granhus Vestvågøy kommunes kulturpris posthumt. Samboer Grete og datter Maria tok imot prisen.
Akkompagnert av Cartoon Network
– Jeg pleide som regel å lese manusene hans underveis, sånn omtrent hundre og hundre sider i slengen. Det var vel bare Djevelanger jeg ikke leste før den var ferdig, sier Grete Pettersen. – Til å begynne med var det kanskje litt rart å lese det noen som står deg så nær har skrevet. Men etter hvert lærte jeg meg å forholde meg til det som om jeg leste en hvilken som helst bok, og gi kritikk deretter. Det gikk helt fint, så lenge Frode slapp å være i samme rom når jeg leste. Da ble han sittende og føle på stemningen hele tiden.
– Han var glad i å stå tidlig opp. Det er kanskje ikke vi andre fullt så glad i, sier Grete Pettersen med et smil. Det nikkes umiddelbart samtykkende fra de andre jentene rundt bordet. – Ofte var han oppe på morgenene i helgen og jobbet med manus før vi andre sto opp. Ellers satt han sammen med oss i stua og skrev. Vi andre kunne gjerne sitte og se på TV samtidig. Mange av romanene hans er skrevet akkompagnert av Cartoon Network. Han likte å ha oss rundt seg.
Hjerterom for de utenfor
Hun beskriver Frode Granhus som en disiplinert forfatter:
– Han hadde strukturen, skjelettet, og deretter jobbet han med å fylle ut historien. Og han brukte utrolig mye tid på å pusse og pusse på det språklige, helt til han syntes det var perfekt.
Parallelt med forfatterkarrieren jobbet Granhus hele tiden hos NAV på Leknes i Lofoten.
– Vurderte han noen gang å bli heltidsforfatter?
– Nei, aldri. Han regnet seg selv som såpass usosialt anlagt, at han tenkte det var sunt å ha en arbeidsplass og gode kollegaer å gå til – at han kunne hente ut den sosiale biten der.
– I en av bøkene velger Rino bakerste plass i Widerøe-flyet, for å slippe småprat med sidepassasjeren. Det er nok noe pappa også kunne tenkes å gjøre, sier Maria.
– Ja, han var tilbakeholden. Samtidig var han også omgjengelig. Jeg har aldri hørt noen si et eneste vondt ord om Frode, sier Grete Pettersen. – Og han hadde kanskje ekstra hjerterom for de som var litt utenfor, de som ikke var som alle andre.
Mye farskjærlighet
Liknende beskrivelser har også andre om Frode Granhus. Tom Egeland skrev i minneordet på vegne av Rivertonklubben: «Vi minnes ham som en strålende forfatter og et varmt og eiegodt menneske.»
Eller som Karen Forberg og Elizabeth Sellevold skrev i minneordet fra forlaget: «Hans store kjærlighet for dyr skinner også igjennom i mange av bøkene, i tillegg til et engasjement for de svakere stilte i samfunnet. Outsideren, hvor utsatt man kan være i små, lukkede samfunn. Barna, de som vokser opp i familier der de voksne har mer enn nok utfordringer selv. Han klarte å flette skjebnene inn i krimfortellingene uten noen gang å bli spekulativ eller misbruke karakterene sine. Da han skrev Djevelanger, som er dedikert til (datteren) Maria, brukte han nok mye av sin farskjærlighet til å sette seg inn i redselen man må føle når et barn er savnet.»
Hjemmekjær forfatter
– Han reiste på de forfatterarrangementene han måtte, og gruet seg fælt i forkant. Men når han først var i gang på scenen, i hvert fall når han hadde gjort det noen ganger, var det ikke så lett å se at han var nervøs, sier Grete. – Men han var hjemmekjær. Han synes det var deilig å være ferdig med en reise og komme hjem til jentene.
Frode Granhus evnet å skape karakterer som ga gjenklang hos leserne. Forsvinningen er den sjette romanen om politietterforsker Rino Carlsen – en skikkelse mange er blitt glade i. Rino er en ganske uspektakulær, vanlig og likandes kar som gjør så godt han kan, men som slett ikke er noe overmenneske. Og som henger litt igjen i åttitallet, både når det gjelder musikksmak og hårfrisyre.
– Spesiell dag
– Noen av dem som kjente Frode vil nok mene at det er litt av ham i Rino-figuren. Det var Frode selv sterkt uenig i og han presiserte at alle hans figurer er fiktive – og ikke basert på folk han faktisk kjente, forteller Grete Pettersen.
– Selv om mange på Reine faktisk trodde de var en av dem han skrev om, skyter Ine Marlen inn.
– Jeg kan kjenne igjen Frode i bøkene hans gjennom humoren og uttrykksmåter, sier Grete Pettersen.
– Hvordan tror du det blir å oppleve lanseringen av Frodes roman i dag?
– Det er klart det blir en spesiell dag, i og med at det ville vært Frodes 53-årsdag. Jeg håper det blir en fin og verdig markering, og synes det er flott at flere av hans forfatterkolleger kommer. Ellers tenker jeg minst mulig, og tar det som det kommer, sier Grete Pettersen. – Men jeg er helt sikker på at Frode ville vært både glad og stolt.
Hovedbildet: Maria Pettersen Granhus og Grete Pettersen (t.h.).