Fritenkeren André Bjerke

Forventningsfull gir man seg i kast med mursteinen av ei bok: I kampens glede, biografien om André Bjerke. Forfatteren Peter Normann Waage er kunnskapsrik og dertil i besittelse av en av landets beste penner. André Bjerke er en bauta i norsk kulturliv etter krigen. Kombinasjonen må helst bli bra. Det er da også familien selv som har foreslått Waage som forfatter.

Haltende start

Dessverre starter boka litt famlende. Ambisiøse Waage vil gi oss en bred dekning av Bjerkes barndom og ungdomstid. For mange sider brukes på Andrés relativt aparte foreldre, Karin og Ejlert, og deres bakgrunn og historie. Barndommen er selvsagt et viktig kapitel av livet, men risset av barnet blir nesten borte i alt rart de åndfulle foreldrene måtte finne på – eller velge å strides om. Lignende innsigelser kan fremmes for fragmenterte karaktertegninger fra et knippe ungdomsvenner.

Det lekende mennesket

Men så blir gutten voksen. Da krigen bryter ut er Bjerke 22 år gammel. På egne bein følger vi nå uanstrengt Bjerke fram til han går bort i januar 1985. Dette er selvsagt bokas hovedanliggende, og her lykkes Waage – etter å ha pløyd seg gjennom Bjerkes private arkiv som fyller 13,5 hyllemeter i Nasjonalbiblioteket – til fulle. Nå blir det homo ludens, André Bjerke, og det fra hytt til pine: lyriker, gjendikter, polemiker, vitenskapsteoretiker, humorist, barnebokforfatter, riksmålsmann, spøkelsesjeger og kriminalforfatter – i tillegg til sjakk, tipping, kjærlighet og alkohol. Alt fortalt på skinner. Dette er moderne norsk kultur- og litteraturhistorie på sitt beste.

Peter Normann Waage:
André Bjerke. I kampens glede

sakprosa
Aschehoug
555 sider

Krigsår

Ved krigsutbruddet melder André Bjerke seg til tjeneste ved Høytorp fort, utenfor Mysen. Her holder man tyskerne stangen til 13.april, men da er det slutt på ammunisjon. Etter dette blir det en måned i tysk fangenskap.

Høsten samme år, debuterer Bjerke på Aschehoug med diktsamlingen Syngende jord. Halvannet år senere – våren 1942 kommer Fakkeltog – som blant annet inneholder det berømte motstandsdiktet Mørk Sankthans. Under tiden skriver også Bjerke sin første kriminalroman – Nattemennesket – under pseudonymet Bernhard Borge.

Sommeren 1943 blir studenter utskrevet til arbeidstjeneste av tyskerne. Bjerke som offisielt er registrert som student, går da i dekning og forblir der store deler av de siste krigsårene.

Fredens skygge

Maidagene 1945 er André nyforelsket og feirer til fulle krigens ende. Han har flere utgivelser på gang, og framtiden virker lys. Kort tid senere faller imidlertid mørket på. Bjerke har ett år tidligere hjulpet sin far med å oversette den finske nasjonaldikteren Johan Ludvig Runebergs Fenriks Ståls sanger. Diktet handler om den lille nasjonens frihetskamp, og ble straks forbudt av tyskerne da det utkom. Problemet er at oppdragsgiveren var G. Stenersen Forlag, ledet av NS-mannen Gunnar Stenersen.

Forfatterforeningen innstiftet etter freden en egen æresrett. Her ville man rense opp etter medlemmer av foreningen som hadde vist nasjonalt svik. Julaften 1945 får både far og sønn Bjerke stadfestet at de begge blir bøtelagt, og at begge får yrkesforbud.

André Bjerke blir senere renvasket, men beskyldningene satt dype, bitre spor i dikteren. Waage refererer nøkternt saksgangen, uten bruk av sterke ord. Som leser blir man likevel opprørt over den totale mangel på rettsikkerhet som æresretten utviser. Mange år senere skulle Bjerkes fetter, Jens Bjørneboe, bruke saken som inspirasjon til romanen Under en hårdere himmel, Bjørneboes oppgjør med landssvikeroppgjøret.

En kulturpolitisk maverick

Bjerke henter seg etter den forferdelige behandlingen han har fått av Forfatterforeningen. En ny diktsamling og en kriminalroman selger godt, han gifter seg med Mette, flytter inn i ny leilighet. Ekteparet får sitt første barn, Espen i 1947, senere også datteren Tone i 1950.

Livet smiler. Men det blir mye alkohol og sene kvelder, noe som sliter på ekteskapet.

Humørfylte Bjerke elsker å erte på seg målfolk, modernistiske lyrikere, i tillegg til andre «sjelløse» og politisk korrekte.  Boka er full av morsom korrespondanse og festlige anekdoter. Faren med spilloppene er dog at forfatteren, lyrikeren, filosofen og gjendikteren ikke vil bli tatt seriøst av agelastene i parnasset.

Ett av bokas mest interessante kapitler omhandler Bjerkes dype respekt og interesse for Arthur Koestler, forfatteren av Mørke midt på dagen. Med sitt brennende engasjement for Riksmålsforbundet, antok kanskje mange at Bjerke tilhørte den politiske høyresiden, men han var mot både NATO og EU. Han regnet også Dagbladet som sin avis.

Det er trange kår for fritenkere her nord. Antagelig er dette noe av årsaken til at Bjerke trivdes blant antroposofene og Rudolf Steiner.

Film og kringkasting

I 1956 skiller Bjerke seg fra sin første kone, Mette. To år senere treffer han den unge skuespillerinnen Henny Moan. Dette under filminnspillingen av Bjerkes kriminalklassiker De dødes tjern. Høsten 1959 gifter de seg, og sommeren 1960 får de datteren Vilde. Det blir et stormfylt ekteskap, hvor Bjerkes alkoholbruk igjen tynger forholdet. Ekteskapet varer likevel i nesten ti år, formelt noen år lengre.

Dikterens berømmelse er nå godt hjulpet av NRK. Han var tidlig med i radioens populære program Søndagsposten, som startet på slutten av 50-tallet. Her deltok han nesten som fast gjest, sammen med vennene Otto Nielsen, Erik Bye og Alf Prøysen. Senere ble det også TV med sin trofaste medarbeider Harald Tusberg. Størst suksess hadde tospannet med kriminalserien Taxi, samt serien om det overnaturlige, Streiftog i grenseland fra 1971. Waage noterer at NRK ble en svært viktig inntektskilde for forfatteren.

Mer enn femti bøker

Bjerke var umåtelig produktiv, mer enn femti bøker gav han ut. Fremst står han gjerne som folkekjær lyriker, 13 diktsamlinger står å telle. I tillegg kommer gjendiktninger både av lyrikk og dramatikk, kriminalromaner, hørespill, barnebøker, antologier og polemiske essaysamlinger.

Sommeren 1972 gifter Bjerke seg på nytt, denne gang med Gerd Mai Granholt. Dette ekteskapet skal vare livet ut. I 1981 rammes Bjerke av et svært alvorlig slag. Han gjenopptar sitt virke, men er nå redusert. I 1985 rammes han på nytt, og han dør 10. januar 1985 med alle barna og to koner ved sengen.

33 år etter sin død leses fortsatt André Bjerke, ikke minst barnediktene virker udødelige. Waage avslutter boka med at det ikke burde råde tvil om at André Bjerke ruver i moderne norsk kulturhistorie.

Takk til Peter Normann Waage for en av de mest berikende leseopplevelsene en har hatt på lenge. Og stor takk til André Bjerke.

ANDERS NERAAL