Frekk, spenstig og smellvakker på sitt øgly vis

Torgrim Eggen kan ved første lydmurpassering utstråle et kjekkaseri og en tone som til en viss grad har stått i veien for hovedpersonene i enkelte av romanene hans. Forfatteren og fortelleren er blitt én og umulig å holde fra hverandre. Og dette kan jeg si etter tredve års bekjentskap der jeg har sett forfatteren ligne sitt objekt som vi blir kjent med i denne boka: Han har holdt kunnskapsrike monologer med både null og ni i promille, forfektet en forfinethet uten

Torgrim Eggen:
Axel. Fra smokken til Ovnen – storyen om Axel Jensen

Sakprosa
Cappelen Damm
624 sider

dekning på konto og vært et sabla sirkus.

For habilitetens skyld: Jeg besøkte Torgrim Eggens hjem på landsbygda i Frankrike i 2002, spiste og drakk, men vi får se axelsk stort på det: Tildragelsen fant sted for to tiår og et par koner siden.

Fortettet snert

Nå er det ikke forfatterens personlighet som skal anmeldes, men hans verk. Likevel blir fortellertonen, den som allerede nevnt kunne stå litt i veien, vendt til en styrke i denne biografien. Teksten kan være eggende, ertende og sarkastisk med sitt objekt, men også evne å forsøke å se inn i det store mørket, slik Eggen gjør med Jensens problematiske forhold til familie og kjærester, koner og barn som sto igjen og måpte mens vår lokale Odyssevs tok seg over havene.

Å gjenfortelle Axel Jensens historie lar seg knapt gjøre på under 624 tette boksider, men forfatteren har stoffet såpass under huden at han oppsummerer Axel Jensens bestefar slik:

For familien innebærer ikke fremgangen noen ubetinget lykke. Den voksende formuen tiltrekker seg en succubus med flammerødt hår, som fordreier hodet på fedevarehandler Jensen så fullstendig at han forlater kone og seks barn uten å se seg tilbake. Hun heter Aagot Kristiansdatter Holm, er syv år yngre enn ham, men representerer ellers ikke noe stort sosial byks: hun er datter av en bankkasserer fra Drøbak og oppvokst på Grünerløkka. Dette er syndefallet i pølsedynastiet Jensen. 

Det er så frekt, fortettet og flott.

Livet på Cappelen Damms snillhet

Axel Jensen kom fra et borgerskap i Trondheim, i alle fall på papiret. Han kom fra «de store hagers selvtillit», for å sitere den andre som har skrevet en tilsvarende levende og språkmektig biografi, Anders Heger (biografien om Agnar Mykle).

Men pølse- og hermetikk-imperiets arving kom uten selvtilliten og uten en særlig tilstedeværende far. Og både egne barn og penger utviklet han et temmelig lemfeldig forhold til. Jensen brukte, lånte, svindlet, betalte ikke tilbake og var i en evig krig med Cappelen Damms forskuddsavdeling. Hvorfor gikk de ikke hardere på ham for alt han skyldte, egentlig? Var det den fine, men naive, troen på et nytt mesterverk? Brevvekslingen med forlegger Henrik Groth er humrelesing. Den som kunne fått et slikt vrangt vidd tilbake!

Styrken i det vanskelige

Kapitlene om den greska øya Hydra, livet med Marianne, Leonard Cohen og Göran Tunström, for å nevne noen, lever, enda så mye vi tror vi har hørt om dem allerede. Forlegget til romanen Ikaros var en klassisk dharmabumsing i Sahara med den siden kjente vennen Per Schioldborg og det røykes, eksperimenteres med LSD, det kalles på ånder og andre alternativmesser herfra og ut. Dette er midt i den mytomane historiefortelleren Eggens univers. Det store løftet i biografien er alle de kulturhistoriske og teoretiske foreleggene for de mer vanskelige romanene til Axel Jensen, etter de største kommersielle suksessene. Eggens kunnskap om og interesse for både religion, sci-fi, cyberpunk, rusmidlenes kulturelle historie og tidsånden er nøye og kan virke stoppende, men de viktigste personene er med til bokas slutt. En biograf kunne utmerket godt ha kommet unna med mindre av bakgrunnsstoffet.

Holder språklig tråd

Boka balanserer hele tida mellom «for godt til å være sant» / «hvorfor ikke? Dette kan jo stemme ut fra persontegningen hittil?». Slik Axel Jensens liv og levnet balanserer mellom «ville ikke ha vært ham / hvorfor ikke? han var jo en fest og en plage». Selv om Torgrim Eggen er kritisk til sitt objekt, er medfølelsen og forklaringene og forståelsen aldri langt unna. I løpet av 624 sider åpner han flere ganger for alternative tolkninger og andre forståelser av et livs forløp, men belegger det han tror mest på med fotnoter.

I et arbeide som går over så mange år, er det lett å miste den språklige tråden. Man er en annen etter sju-åtte-no år med dypdykk, men det bobler hele veien. Han har heller ikke falt for fristelsen til å ta til seg for mye av Axel Jensens særegne skrivestil. For mye av den slags kunne gjort forfatteren til fanboy og svekket hans autoritet.

Å lese etter Ikaros og Line

Jeg leste Ikaros og Line om igjen i fjor i den tro at denne biografien skulle komme da. Nå ventet ikke Eggen like lenge som Jensen gjorde i sine midtlivskriser. (Mannen skrev faktisk skrekkelig mye og en hel del er bevart og er blitt foredlet etter forfatterens død.) Ikaros og Line er muligens de to mest tilgjengelige, og jeg er sikker på at uten den banebrytende Line, ingen Ola Bauer, en av de norske forfatterne som vår tid dessverre ikke leser lenger.

Etter denne biografien også de av oss som er blitt romantiske og sosialrealistiske lesere blitt satt enda mer i stand til å gå inn i de mer gåtefulle bøkene hans, scifidystopien Epp og oppfølgeren Lul, begge fra byen Oblidor.

Slutten, når stemningen er på sitt mest stille, vemodige og mørke, er en sann icebreaker og en nøkkel til å forstå hele prosjektet. Også Axel Jensens biograf har noe fanteri på lur.

Unge Ambjørnsens møte

Det er nok et par tusen Axel Jensen-historier som ikke er med i boka. Dette er en av dem: Som ung, spirende forfatter gikk Ingvar Ambjørnsen rundt i Oslo og levde delvis det livet han skrev om, i alle fall befant han seg på en beryktet adresse der han visste det var hasj å få kjøpt. Man måtte gjennom en uopplyst portal, inn i mørke trapper, telle etasjer og finne frem til ei bestemt, umerka dør. Akkurat da den unge lesehesten fra Larvik skulle til å åpne døra, kom en av heltene hans ut. I dette møtet med Axel Jensen ble Ingvar Ambjørnsen stående storøyd og måpende, noe vi lesere med mer moderate rusvaner nå må gjøre overfor dette biografiverket. Axel tok en for laget.

VIDAR KVALSHAUG