Frankfurt revisited

En høyreist, eldre herre kommer gående over det store torget som bærer navnet Agora. På avstand er man ikke helt sikker, men holdningen, den grønne anorakken og den ikke helt nye skinnvesken fjerner snart all tvil. Christopher MacLehose har kommet til bokmessen i Frankfurt, og det er slett ikke første gang. I siste liten har han, som ikke hadde besvart noen henvendelser om møter – og han har nettopp startet enda et nytt forlag – bestemt seg for å komme til det som har vært bokverdenens viktigste møteplass gjennom flere tiår. Men det underlige er ikke å se ham her, men å se ham og kunne følge ham med øynene hele veien diagonalt over plassen, for det er ingen andre der ute den tiden det tar ham å krysse den. Dette på messens første dag, onsdag, det som pleide å være messens travleste bransjedag, hvor du demonstrerte din betydning ved å gå så raskt som mulig gjennom folkemengden på torget, uten å se hverken til høyre eller venstre, og definitivt uten å gi deg selv tid til å gjenkjenne noen som helst.

Fest uten bobler

Sist jeg var her, var i 2019 som representant for Norge som gjesteland; bokmessen var på vei opp igjen og satte ny rekord i besøkstall, over 300 000 gjester i løpet av de fem messedagene, noe som tilsvarer nesten hele den islandske befolkningen. Nå er Canada vertsland for andre år på rad – fordi året 2020, som foregikk mer eller mindre på zoom og teams, egentlig ikke teller. Den høsten snakket jeg en gang med min canadiske etterfølger, hvis man kan si det slik, bare på zoom: det var natt i Canada på grunn av tidsforskjellen, mørkt og stille, og hun fortalte meg at hun i seks måneder ikke hadde gjort annet enn å avlyse opplesninger og alle slags arrangementer som hun hadde forberedt i tre år. Så nå var de der i Frankfurt igjen i en litt mer blandet landhandel, dels tilstede, dels streamet. Mary May Simon, Canadas første generalguvernør fra urbefolkningen, gjør størst inntrykk med sin oppfordring til bokhandlere om å forholde seg til historiene fra nettopp «urbefolkningen», og følge den helbredelses- og enhetsprosessen som nå er i gang i dette flotte landet.  Etterpå deltok Margret Atwood via Skype; man hadde håpet på hennes tilstedeværelse, da verdensstjernen i canadisk litteratur jo hadde vært på plass da Norge overlot gjesterollen til det kommende gjestelandet, men nå måtte publikum nøye seg med dataskjermen og snart bare den, etter som lyden sviktet og deretter forsvant helt da da inuittpoeten Josephine Bacon skulle snakke til de 500 gjestene som fikk være med på åpningen.

De fikk dermed muligheten til å oppleve teknikkens begrensninger, men også de strenge rammene som ble satt for de som var fysisk til stede. Etter åpningen kunne man altså se den høyst moderne og vakkert utformede canadiske paviljongen, men fikk ikke en matbit eller bobler eller et eneste glass vann. Tenk, Halldór, så mye penger vi kunne ha spart, sa min energiske kollega fra Frankfurt-initiativet, Ellen, til meg denne første kvelden.

Høyreekstreme bølger

For ledelsen av bokmessen fortsatte vanskelighetene samme kveld. De første oppfordringene til boikott av bokmessen var kommet. Forfatteren og aktivisten Jasmina Kuhnke, som skulle ha presentert sin første roman Schwarzes Herz på messen, hadde funnet ut at en stand fra forlaget Jungeuropa fra ytre høyre fløy var rett i nærheten av scenen hun skulle opptre på, og uttalte at hun som svart kvinne og aktivist følte seg truet av deres tilstedeværelse og derfor måtte utebli; en rekke andre unge forfattere fra Tyskland sluttet seg til hennes oppfordring. Messen har opplevd lignende opptrinn før, og svarte som tidligere med argumentet om at ytringsfrihet var et så viktig gode i seg selv for bokmessen, at de ikke hadde råd til å forby forlag å delta på messen selv om de var sterkt uenige med dem, med mindre de var direkte ulovlige. I tillegg var det røster som påpekte at en oppfordring som dette ga disse få høyreorienterte forlagene en betydning som de ikke fortjente (hvem har noen gang hørt om forlaget Jungeuropa?).

Dette er i prinsippet riktig, og når man gikk rundt i de halvtomme salene virket det også innlysende at messen ville kunne treffe de sikkerhetstiltak som måtte være nødvendige. Men kanskje kunne man ha håndtert dette litt annerledes, satt høyreforlagene i et hjørne langt fra alle scener, og vist større forståelse for Kuhnkes opprop. Det var ikke bare et forsøk på å vekke oppmerksomhet: Kuhnke har gjentatte ganger mottatt trusler fra høyreekstremister og har en gang måttet flytte fra hjemmet sitt med familien på grunn av disse. Messen ble riktignok gjennopprettet etter andre verdenskrig nettopp på det urokkelige grunnlaget for menings- og pressefrihet, men også ut fra en klar antifascistisk holdning, og ikke uten grunn i Frankfurts Paulskirche, rammen for Tysklands eneste borgerlige revolusjon på 1800-tallet.

Mye frem og tilbake

En vanskelig start for Juergen Boos og teamet hans, som så tappert hadde kjempet for en fysisk messe i høst under slagordet re-connect. Til dette kom et ustanselig ”frem og tilbake” blant tyske og internasjonale forlag (vi kommer, vi kommer ikke) og en slumrende uenighet mellom messefolket og nogen medlemmer av den tyske forlagsforeningen, Børsenverein des deutschen Buchhandels, som ikke gikk forbi den som snakket med tyske forlag under messen. Men bokmessen har en sterk alliert i Monika Grütters, statssekretær for kultur hos kansleren og dermed det nærmeste den føderale regjeringen kommer en kulturminister, og hun sørget for at regjeringen bidro med 7 millioner euro slik at messen kunne finne sted i år. Alt i alt kostet det nok dobbelt så mye, og da kan man forvente en livlig, men ikke offentlig diskusjon blant støttespillerne om det er verdt så mye penger.

Messens tall er faktisk ganske imponerende: Over 70 000 besøkende i år (halvparten fra bransjen, halvparten publikum de siste to dagene), 2000 utstillere og 130 000 som hadde sett programmer eller brukt portalen buchmesse.de. Faktisk hadde Canada også oppnådd det viktigste resultatet av enhver gjestelandsopptreden: over 400 nye oversettelser av canadisk litteratur til tysk. Selv om følelsen av tomhet og litt tristhet var vanskelig å unngå den første dagen, var det mange som nøt faktiske møter under messedagene; som du vet, kommer du til messen like mye for å møte gamle venner som for å finne nye bøker.

Kolliderer med klimamål

Årets messe må likevel gi grunn til bekymring, og vise behovet for å utvikle en langsiktig strategi for store arrangementer som bokmessen. Det er vanskelig å forestille seg at man i overskuelig fremtid igjen vil kunne samle besøksantall tilsvarende hele den islandske befolkningen i noen utstillingshaller rundt agoraen. Ikke bare på grunn av pandemien (skal vi bare gå bort til kineserne og se om de har flaggermus?), men også fordi verden må redusere forbruket av fly og biler hvis man skal oppnå noen av klimamålene man har satt seg; For eksempel har svenske Storytel nettopp gitt et direktiv til sine ansatte om at de ikke lenger skal reise med fly på selskapets regning, men holde seg til tog og båt. I tillegg er det en praktisk, økonomisk årsak: Faktisk har bokbransjen, ikke minst i Europa, klart seg overraskende bra gjennom pandemien, noen land har rapportert om økt salg, andre en helt påregnelig nedgang. Der er det stor sannsynlighet for at storforlag tenker som så: kanskje vi ikke trenger å sende 50 ansatte til Frankfurt, for å være der flere hotellnetter til 300 Euro per natt. Også mindre forlag kan tenke slik. Agenter kan også snakkes med på zoom og trenger ikke hjelp fra messer eller lignende arrangementer for å gjøre det.

Nettmøtenes begrensning

Spørsmålet gjenstår: Hva kan du bruke messene til? Og svaret forblir ganske enkelt: mellommenneskelige forhold, møter med andre, stifte nye bekjentskaper for å jobbe mot våre mål, den internasjonale litteraturutvekslingen. Nå kjenner vi alle baksiden av nettmøtene: Du kan bruke avtaler på zoom for å snakke med folk du kjenner på forhånd, og fikse ting som alle deltakerne vet hva dreier seg om. Men det er veldig vanskelig å bruke dem til å lære nye mennesker å kjenne og etablere gjensidig tillit. Likeledes har gjestelandskonseptet vist seg å være til stor nytte for litterær utveksling. Islandsk litteratur står i stor gjeld til bokmessen, som satte den på verdenskartet, men faktisk også omvendt, skaper disse landenes deltagelse noen ganger stor medieinteresse også for bokmessen. Akkurat dette forstår Juergen Boos godt, noe han viste ved å besøke vår lille, men vellykkede litteraturfestival i Reykjavik i september, og ved å delta i et program på ARD-scenen på Frankfurt-messen i anledning at det var ti år siden Island var gjesteland.

Messen inn i fremtiden

Gjestelandskonseptet har størst betydning for mindre land. USA har aldri vært gjesteland i Frankfurt og kommer aldri til å bli det, men for land som Island og Norge kan det være til stor nytte for utbredelsen av bøkene våre. Noe annet bokmessen har vist seg å være gode til er fellowship-opplegg for yngre forleggere og agenter: Her blir man kjent på tvers av alle grenser på en mye grundigere måte enn gjennom halvtimesmøter på messestander. For det tredje har messen allerede begynt å utvikle et litterært program som etter min mening bør styrkes kraftig. Så kan messen bevege seg – på internasjonalt nivå – mer i retning Gøteborg eller Leipzig. Man kunne føle at representantene for Leipzig-messen i Frankfurt hadde en selvtillit tuftet på at de for lengst har utviklet seg til å bli Tysklands største litteraturfestival, uten å kalle seg det.

Det kan godt hende at Norges opptreden på bokmessen i 2019 var det siste gjestelandsprosjektet i en så stor skala. Og det er lett, ikke minst når man møter en gammel venn som Christopher MacLehose på den tomme agoraen, å henfalle til nostalgiske betraktninger rundt hva Frankfurt-messen en gang var. Men viktigere er det at messens kunder og ledelse gjør seg noen tanker om hvilke verdier messen kan opprettholde og ta med seg inn i fremtiden, i nye rammer, og på andre måter enn tidligere.

HALLDÓR GUDMUNDSSON