Fra supernerd til superkul

– Det er på en måte en slags «My fair lady-historie» om en robot som må gå fra å være nerd til å bli superkul, forteller Hasse Hope om sin høstaktuelle ungdomsbok, "Compis".

Helt siden han studerte til å bli tekstforfatter på Westerdals har Hasse Hope hatt lyst til å skrive lengre tekster. Men det har heller vært de korte tekstene som har preget livet hans som komiker og manusforfatter i en rekke TV-produksjoner, blant dem humorserien «Karl Johan». Denne høsten debuterer han som ungdomsbokforfatter.

– Jeg tenkte jo at dette måtte bli en humorbok, siden det er humor jeg har jobbet med siden 2010 og det er det jeg føler jeg er best på. Etter hvert som arbeidet skred frem, merket jeg at handlingen skulle være engasjerende i seg, med humoren som fremste virkemiddel.

Verdens kjedeligste robot

Hasses forfatterdebut, Compis (Aschehoug) ble lansert 17. september, og er en scifi-komedie satt til en nær fremtid:

– Boken foregår i Oslo i år 2057 i et samfunn som ikke er ulikt dagens. Den største forskjellen er at det nå finnes roboter som utfører enkle oppgaver, som å sitte i kassa i butikken. Men så skal selskapet PrivatOil lansere en splitter ny robot som vil bli verdens første helt menneskelignende robot. Tenk deg sånne «Westworld»- roboter, sier Hope.

Og alle som har sett «Westworld» vet at det følger en del problemer med menneskelignende roboter:

– Roboten heter Compis, og selskapets intensjon er å selge den til ensomme ungdommer som ikke har venner. Men etter å ha testet roboten i fokusgrupper, blir det klart at ingen har lyst til å henge med den. For selv om den er intelligent, og kan gi omsorg og trøst, så mangler den den ene tingen er viktig for unge mennesker: at den må være kul. For Compis er det mest nerdete vesenet noensinne, forteller Hope, og legger til:

– PrivatOil blir rådville når de forstår at det er umulig å programmere kulhet. De skjønner at Compis må lære seg dette på den gamle måten: ved å henge med de kuleste ungdommene på videregående.

Og Compis må lære seg å bli kul lynraskt:

– For selskapet er det en kamp mot klokken for å få roboten lansert innenfor tidsfristen. Samtidig skal en lignende robot lanseres i Japan, men de egentlige grunnene til at Compis må lære seg å bli kul raskt kan jeg ikke gå inn på her, sier Hope hemmelighetsfullt.

En gjenkjennelig fremtid

– Jeg tenkte først og fremst at dette skulle være en voksenbok, men skjønte fort at dette heller var en ungdomsbok siden handlingen er så helsprø. Den minnet om de bøkene jeg leste da jeg vokste opp, forteller Hope, og trekker særlig frem Douglas Adams som inspirasjonskilde.

Hope ønsket at samfunnet skulle være gjenkjennelig for leseren.

– Jeg ville ikke at det skulle utspille seg i år 2200, liksom. Jeg ville ikke ha en klisjéfremtid med sølvfoliehatter. Jeg tenker at samfunnet ikke forandrer seg så mye. I 1950 trodde jo folk at vi i år 2000 kom til å ha flyvende biler og bo på månen. Jeg tror den faktiske utviklingen er litt mer nøktern.

Hope hadde tydelig for seg hva slags bok han ville skrive, men som med alle debutanter meldte nervene seg underveis i prosessen:

– Jeg visste hvordan boken skulle starte, og hvordan den skulle slutte. Men jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle fylle inn imellom. I starten var jeg redd for i det hele tatt å skrive én setning, for tenk hvis den ble dårlig og noen skulle lese den dårlige setningen. Men til slutt så bestemte jeg meg bare for å skrive, og heller rette opp senere. Og mange av de tingene jeg tenkte var teit da jeg skrev det, har blitt de beste kapitlene i boka – hvor Compis og videregåendeeleven Leo har hovedrollene.

Varm dystopi

– Det har vært veldig morsomt å skrive science fiction, siden jeg er veldig glad i den sjangeren selv. Det har vært gøy å leke seg med fremtiden, og tenke ut hvilken vei samfunnet skal ta. Men samtidig er boken en kommentar til hvordan ting er i dag og hvordan det kommer til å bli, på en måte som er forståelig for ungdom, forteller Hope, som ikke legger skjul på at boken har en litt samfunnskritisk tone.

– Det fascinerte meg at det var så vanskelig å sette fingeren på hva kulhet egentlig er. Alle prøver jo til en viss grad å være kule. Noen prøver mye hardere enn andre, mens noen bare er det uten å prøve. Og det er jo på en måte den hellige gral: å være dritkul, men fremstå som om du ikke vil være det, forteller Hope om presset som oppleves i ungdomstiden.

I Compis ønsket han å sette denne utviklingen på spissen:

– Alle skoler i fremtiden har noe som heter «Kulhetsindeksen». Den rangerer hvor kul du er utfra hva som skrives om deg i sosiale medier, hvor mange likes du får, hva du legger ut og om du henger på kule steder. Dette setter det jo litt på spissen hvor viktig det oppleves for en tenåring i dag å være kul, sier Hope, og legger til:

– Samtidig var viktig for meg at fremtiden ikke skulle være dyster, litt fordi mange nå for tiden føler at verden går til helvete. I boken har derimot verden gått fremover. MDG sitter i regjering, miljøbevisstheten er enorm og man har nesten glemt Trump. Utgangspunktet er mye mer positivt enn det mange kanskje ser for seg at fremtiden vil bli. Men den menneskelige naturen har ikke forandret seg, og kanskje blitt verre når du har denne «Kulhetsindeksen» og flere og flere ungdommer som sliter med ensomhet.

Hasses Compis

– Hvis jeg har gjort jobben min riktig så får leserne en morsom og leken science fiction-bok som ikke tar seg selv for seriøst, og som kanskje får noen til å tenke på samfunnet rundt oss og på hva kulhet faktisk er.

– Hvis du kunne programmert din egen Compis – hvilke egenskaper ville du gitt den?

– Den må være sånn avslappet-kul, og ikke opptatt av å følge alle de nyeste trendene og sånn, det kan bli slitsomt. Vedkommende må skjønne humoren min, men le bare når jeg forteller gode vitser. Jeg vil ikke ha en som ler av alt. Og så må den kunne slå an egne vitser som jeg kan sette pris på. Og den må lage mat, for det kan ikke jeg i det hele tatt. Ikke at det skal være en slave, vi skal være helt likeverdige, sier Hasse, og ler:

– Men jo, den må være god på humor. Og så må den ikke snakke til meg om morgenen. Ikke før klokken 11. Men den skal være en tvers igjennom ålreit person.

 

 

 

-- annonse --