SAKLIG ONSDAG: Hva får tre unge gutter fra Lisleby i Østfold til å forlate alt for å bli fremmedkrigere i Syria? Dette spørsmålet stiller Erlend Ofte Arntsen i "Fremmedkrigerne"
Fremmedkrigerne er et begrep nordmenn har blitt kjent med i nyere tid, ettersom konflikten med Den islamske staten har eskalert. I 2015 ble det antatt at rundt 70 nordmenn har reist for å tjene IS, og tallet er i dag antakelig høyere. Hvem var disse menneskene, og hvorfor valgte de å reise?
Erlend Ofte Arntsen har sett nærmere på tre av skjebnene som henga seg til hellig krig for IS. Alle tre var fra Lisleby i Østfold. De het Torleif Angel Sanchez Hammer, Sammiulla Khan og Abo Edelbijev. En vokste opp alene med sin filippinske mor, den andre hadde en drapsdømt far og den tredje hadde flyktet fra krig. Historiene deres starter med vennskap i barndommen, og ender på fronten i Syria.
Arntsen har intervjuet de tre guttenes venner og familie, og har i tillegg hatt en unik tilgang til de norske IS-krigernes private samtaler. På denne måten blir Lislebys jihadistnettverk kartlagt.
Navn: Erlend Ofte Arntsen
Aktuell med: Fremmedkrigerne (Kagge)
Hvorfor valgte du å skrive akkurat denne boken?
Jeg hadde jobbet med stoffområdet – de norske som reiste til Syria og IS – et drøyt år i VG og så at bokformatet ville gi meg muligheten til å fortelle en «helere» historie om fenomenet. Blikket falt etter hvert på Fredrikstad og de elleve som reiste derfra fra 2012 til 2014, og blant dem de tre kameratene Torleif, Abo og Sammiulla. Dette er en bok om deres liv, fra familiene de blir født inn i og frem til de står under bomberegnet i Kobane i Syria.
Hva får unge norske gutter og jenter til å verve seg til IS?
Det er svært sammensatt! Men vi er vant til å se på IS utelukkende som noe destruktivt, bestialsk og ondt. I øynene på sine medlemmer så var og er IS derimot noe konstruktivt: Et statsprosjekt hvor Guds lover regjerer, et sted og et samfunn hvor gamle, unge og familier skal leve i harmoni og sammen utbre denne eneste rette formen for trosutøvelse. De norske IS-medlemmene er ikke de første som aksepterer brutalitet mot sine fiender som et middel for å oppnå dette.
Hvordan blir de radikalisert? Og hvorfor blir andre ikke det?
Jeg tror ikke det er tilfeldig at de ofte har lite som holder dem igjen i Norge, altså at de ser ut til å score dårligere enn andre på sosioøkonomiske indikatorer, herunder skolefrafall, svak tilknytning til arbeidsliv og så videre. Det i seg selv forklarer ikke radikalisering, men det kan forklare hvilke venner og nettverk du får. Det utløsende ligger ofte i kameratskap. Når radikale ideer, om for eksempel sharia eller jihad, får grobunn i et sosialt nettverk kan det gå raskt – slik det gjorde i Fredrikstad og på Lisleby.
Hva overrasket deg mest i researchen til denne boken?
Det burde ikke ha overrasket meg, men det var deres menneskelighet, hvor mange gjenkjennelige, nære og såre detaljer det var å finne i historien om deres oppvekst, familiebakgrunn og vennskap.
Er denne radikaliseringsprosessen noe det norske samfunnet/staten kan ha skylden for? Er vår integrering for dårlig? Er overvåkningen på nett for dårlig?
Det er umulig å skylde på noen. Kameratgjengen fra Fredrikstad var ikke dårlig integrert, men kjente likevel trolig på et sosialt og økonomisk utenforskap og fant i stedet et lukket samhold hos hverandre. De var kompiser.
Tre egne favoritt dokumentarbøker som du vil anbefale videre?
The Looming Tower: al-Qaeda and the Road to 9/11 – Lawrence Wright. Et uoppnåelig stilistisk forbilde. En svulmende, episk og likevel nitidig historie om al-Qaida, fra frøene som ble sådd i etterkrigstiden og frem til 11. september.
Angler: The Dick Cheney Vice Presidency – Barton Gellman. Reaktualisert 8. November 2016 og derfor med på listen her. Den tidligere Washington Post-journalisten viste hvordan man kunne gjøre moderne, kritisk journalistikk på Det hvite hus. Underholdende og øyeåpnende.
Den største forbrytelsen: Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust – Marte Michelet. En moderne klassiker innen norsk sakprosa, som jeg lot meg inspirere av. Michelet skriver med en historikers etterrettelighet og en (litterær) journalists formidlingsevne.
Foto Arntsen: Line Møller / VG
