– Med denne boka ville jeg ha det litt gøy, etter over to år med så mye trist og mørkt stoff, forteller Brageprisvinner Ida Larmo, som er aktuell med en bok for tweens.
I 2022 ble Ida Larmo tildelt både Brageprisen og KUD-prisen for tegneserieromanen og krigsdokumentaren Rigel – Urettens ekko. Nå er hun aktuell med noe ganske annet: O’boy – Min klin kokos tegnedagbok, en tegneserie til tweens.
– Med denne boka ville jeg ha det litt gøy, etter over to år med så mye trist og mørkt stoff, forteller Larmo.
Flaue dagbøker
– Jeg har tatt vare på alle dagbøker fra jeg begynte å skrive dagbok som 11-åring. Jeg har alltid tenkt at det blir gøy å ha dem, for min egen del. Men da jeg tok dem fram igjen, var det som om noen sa: «Vær så god, her har du masse gratis historier å tegne!»
Nå har dagbøkene fått nytt liv på voksne Idas tegnebord, som boka O’boy – som utkommer 23. mai. Og selv om Ida har illustrert mange barnebøker tidligere, er dette hennes første tegneserie for «bokslukeralderen»:
– Jentene mine på 10 og 13 sa: «Kan du ikke lage noe vi kan lese?» De er jo ikke helt der at de leser om krigen, forteller Larmo.
I dagbøkene har Ida både skrevet og tegnet, og som ungdom tegnet hun til og med deler i tegneserieform. Og i dag både ler og rødmer hun av bøkene:
– Jeg har ikke akkurat lagt skjul på noe i disse dagbøkene. Det er rett fram!
– Hva betyr tittelen O’boy for deg?
– Som jente elska jeg virkelig sjokolademelk, særlig å drikke det med teskje så det skulle vare lengst mulig. Og så er det i betydningen gutt: Jeg var ekstremt guttegæren, og i tillegg var jeg ei guttejente, forteller Ida.
I boka kommer det tydelig fram at Ida i perioder helst ikke ville være jente.
– I mange situasjoner ville jeg bare være gutt, så lenge det lot seg gjøre. Det kan jeg for så vidt synes ennå, det passer jo ikke å være dame hele tida nå heller. Jeg er nok en slags kameleon, ler Ida.
Den analoge barndommen
«Hei! Vil du være med ut og leke?» åpner Ida på baksiden av boka, og det er ikke tilfeldig at hun starter samtalen med leseren slik.
– Jeg har lyst til å inspirere til lek og fantasi. Boka skal være en feiring av den analoge barndommen, sier Ida. Hun forteller om en barndom som hun husker som veldig morsom:
– Jeg tror ikke at jeg har hatt evnen til å kjede meg. Det har jeg for så vidt ikke ennå. Når folk sier de kjeder seg, så tenker jeg: «Hæ? Hvordan kan du kjede deg?»
Hun utdyper at det ikke betyr et liv fullt av stimuli, like gjerne tvert imot:
– Jeg er enebarn, og jeg var ikke vant til å bli underholdt. Så da måtte jeg underholde meg selv. Men når du bare kjeder deg en stund, vips! så finner du på ting. Det er jo da det begynner, sier Ida, og fortsetter: – Jeg måtte fortelle jentene mine om å ringe på og stikke av hos folk, de hadde ikke hørt om det. Tenk på det?!
Hun understreker hva hun vil leserne skal sitte igjen med:
– Gå ut og gjør hyss! Ikke fort deg med å bli stor, og ikke slutt å leke!
– Hvem var du på skolen?
– Jeg var ikke redd for å si fra, og jeg fikk ofte skylda for ting. Jeg var nok litt klovnete på mange måter. Av fag likte jeg best de praktiske fagene, sløyd og forming, og o-fag var veldig bra. Men jeg var også glad i språk, norsk og engelsk.
– Lærerne vi møter i boka, er de virkelige?
– Å, ja da …
