BARNEBOKPROFIL: Fanny Vaager skriver om unges opprørstrang – gjerne fra en skjev pult med utsikt mot et stort tre.
Fanny Vaager (f. 1989) er utdannet tekstforfatter, og har jobbet som skribent i avis, kreatør i reklamebyrå, dramaturg og teaterregissør. Denne våren er hun aktuell med Bilde av en brennende Tesla (Aschehoug), illustrert av Annika Linn Verdal Homme.
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken:
– Denne boken startet som et hørespill for Brageteatret. Jeg jobbet tett med regissør Simen Formo Hay, teatersjef Nils Petter Mørland og dramaturg Kristofer Grønskag, vi snakket om at vi ville lage noe om ung radikalisme og opprørstrang. BLM-demonstrasjonene raste i USA, og det føltes spennende å utforske hvordan dette påvirket unge mennesker her hjemme. Så ble hørespillet skapt, og deretter kom idéen om å gjøre den om til en grafisk roman. Så fant jeg illustratør Annika Linn Verdal Homme, som på mesterlig vis løftet teksten min videre.
– Tre barnebok-favoritter:
– Syden av Marianne Kaurin, Pling i bollen av Ingvild H Rishøi og Verdas mest forelska par av Rune Belsvik.
– Hvordan jobber du?
– Jeg jobber, som mange andre, mest og best i tiden før deadline. Jeg skriver også en del teater, og kan savne det fellesskapet når jeg sitter og skriver for meg selv. Men nå prøver jeg å ha en fast tid hver dag der jeg skriver i alle fall et par timer, da sitter jeg ved en skjev pult med et vindu ut mot et stort tre.
– Din egen favorittillustrasjon?
– Jeg elsker Tove Janssons illustrasjoner, de er melankolske og vakre. Denne illustrasjonen av en magisk fest har jeg alltid likt spesielt godt.
– Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn?
– Jørgen + Anne er sant leste jeg sikkert femti ganger, jeg har den fillete utgaven min fremdeles. Jeg er ganske sikker på at jeg kunne gjenfortalt hele boka fra hukommelsen. Roald Dahls Heksene gjorde også stort inntrykk, min mor latet som hun klødde seg i parykken i lang tid etter vi leste den. Jeg ble paranoid og trodde både hun og alle andre voksne var Hekser, det plantet litt sunn skepsis hos meg.
– Hvilken barnebokskikkelse ville du helst ha møtt?
– Alltid likt Albert Åberg, han kunne jeg gjerne blitt venn med.
– Og hvem ville du helst selv ha vært?
– Jeg er fan av at karakterer i barnebøker ikke må være flinke og modige for å være gode. For eksempel er Roald Dahls Mathilda en karakter jeg likte godt som barn, jeg husker jeg ville være som henne. Men når jeg tenker på den boka nå er det ganske drøyt å fremstille folk som leser som mye bedre enn hennes arbeiderklasseforeldre som liker å se på tv og spise middag i sofaen. Så jeg velger å være den sanne helten fra den boka, Bruce Bogtrotter som spiser den enorme kaka.
– Hva må en virkelig god barnebok inneholde?
– Noe som føles helt sant for både en på 10 år og en på 50.
– På eventyr med Potter eller over de syv hav med Pippi?
– Jeg har aldri likt Pippi, jeg synes hun er frekk og vanskelig å komme inn på. Fikk man egentlig se hennes sårbarhet, eller var hun bare tøff? Så da blir det Potter og meg.
