Fra forfatterghosting til debutant

– Jeg tror de oppriktig likte manuset, men at det kom til et punkt hvor de følte det ikke var noe mer de kunne gjøre med det. Og det skulle de jo bare ha sagt til meg, sier Kamilla Danielsen.

Fra 2015 til 2016 gikk hun Forfatterstudiet i Bø, et av de mest prestisjefylte forfatterstudiene i Norge, hvor flere av de største forfatternavnene i Norge har blitt uteksaminert. Det er dermed svært mange forlag som følger kullene med argusøyne – ivrige etter å sikre seg «den neste store» før konkurrentene. Året Danielsen gikk på studiet hadde det vært spesielt stor rift om plassene, med hele 182 søkere til 16 plasser.

Danielsen var én av de heldige 16. Og da hun senere sendte inn manuset hun hadde arbeidet med under studiet, tok det ikke lang tid før et større norsk forlag kontaktet henne.

– Det var et veldig stort møte for meg, å få sitte på kontoret til en ekte redaktør. Jeg fikk svært god tilbakemelding, og det var starten på et samarbeid over to år, hvor manuset ble sendt frem og tilbake og vi møttes jevnlig. Jeg følte hele tiden at forlaget var veldig investert i meg og manuset. Jeg ga veldig mye av meg selv i den relasjonen, og følte at jeg fikk mye igjen.

Så sa det stopp. Det ble stille.

– Jeg var kanskje litt naiv

– Det gikk flere måneder uten en lyd og uten svar på purringene mine. Det var først da jeg kontaktet en annen redaktør på forlaget, at jeg ble kalt inn til et møte og refusert av en person jeg aldri hadde møtt før, sier Danielsen, og legger til:

– Jeg opplevde det som helt forferdelig uproft og ugreit. Den tilbakemeldingen jeg fikk underveis var jo så enorm og så gira. Jeg var kanskje litt naiv, jeg trodde jo på alt sammen.

Danielsen forteller at dette første møtet med bokbransjen var ødeleggende for videre skriving. Pennen lå stille et helt år.

I kjærlighetslivet kaller man en slik behandling å bli «ghostet» – at din utkårede trekker seg rolig unna, uten noen beskjed, som et spøkelse. Danielsen mener «forfatterghosting» også kan oppleves like vondt.

– Det var en slags kjærlighetssorg. Man snakker jo med redaktøren sin om selve livet, det er ikke bare tekstprat. Det er en veldig intens og nær relasjon. Det var en liten kniv i hjertet.

På spørsmål om hun vet om flere som har vært i samme situasjon, kommer svaret raskt:

– Åja, absolutt!

Hun legger til:

– Jeg har ikke hørt om noen som har blitt droppet etter like mange års samarbeid som jeg, eller som har hatt en dårlig opplevelse med samme redaktør som meg. Men jeg har hørt flere historier fra andre forfatterspirer som har konkrete lovnader, som at de skal være med på vår- eller høstlisten, før redaktøren og forlaget trekker seg rolig tilbake, uten beskjed. Det er så utrolig feig oppførsel fra forlaget, og potensielt skjebnesvangert for den forfatteren det gjelder.

Danielsen tror få tør å si fra når de blir «forfatterghostet» fordi man som uutgitt forfatter ikke føler man har noen særlig troverdighet eller tyngde i bransjen.

– Hvem er jeg til å kritisere de store forlagene, liksom? De kommer jo ikke til å høre på meg – og hvis jeg oppleves som vanskelig, vil forlagene kanskje ikke jobbe med meg senere. Det er en maktubalanse mellom forfatter, spesielt debutanter, og redaktør, som veldig få i forlagsbransjen hverken vil snakke om eller anerkjenne, men den er der om de vil se det eller ei.

– Som debutant er man i en ekstremt sårbar situasjon; man vil jo bare at noen skal lese det man har skrevet og si at det er helt unikt og fantastisk. Om man er så heldig å få det, bør det forventes at man behandles med respekt.

Det skulle ta mange år før Danielsen valgte å sende en e-post til redaktøren og forlaget om sin dårlige opplevelse.

– Jeg fikk et hyggelig svar, hvor de beklaget. Men det virket ikke som de var spesielt interessert i å lære av min erfaring. Jeg tror de var mer opptatt av å beholde et godt rykte.

– Gi beskjed! 

– Hva burde forlagene gjøre i møte med forfatterspirer?

– Det er så fælt å be dem være mindre entusiastiske, fordi den opplevelsen av å komme inn hos en redaktør som forteller hvor fantastisk du har skrevet, unner jeg alle forfatterspirer. Men jeg tror forlagene burde være litt sikrere i sin sak før de kommer med konkrete lovnader, og hvis de oppdager at boken ikke passer dem lenger: Gi beskjed, sier Danielsen.

Hun legger til at hun har vært i gode prosesser med andre forlag, selv om det ikke endte i utgivelse:

– Det var en tydelig dialog og bedre tilbakemeldinger, og ikke minst fikk jeg tydelig beskjed da forlaget følte de var kommet til veis ende. Det var selvfølgelig kjipt, men gjør det ryddig. Bransjen er liten og sannsynligheten for at man møtes igjen er også ganske stor. Ikke at det skal være førende, men det går jo an å tenke seg litt om og være en ålreit person.

– Hva er ditt beste råd til andre debutanter når de får kontakt med sitt første forlag?

– Når andre hører min historie, sier de at jeg burde bedt om kontrakt tidligere. Men kontraktene sitter ikke løst hos forlagene. Kontrakt er gjerne det siste som skjer i en prosess. Men da har man jo ingen trygghet. Dessuten er alle forlagene veldig opptatt av eksklusivitet – så man kan ikke arbeide med flere forlag samtidig. Det kan føles som å bli tatt forgitt når dette bare går én vei: du må bli hos oss, men du får ingen sikkerhet her. Det ville definitivt hjulpet meg å få en kontrakt tidligere, men jeg forstår at det er en veldig stor risiko for forlaget. Det er vel bare superstjernene som får det. Det kan kanskje finnes en annen måte å forplikte seg til hverandre på slik at det føles mindre sårbart?

– Jeg er misunnelig på henne

Denne høsten debuterer Danielsen «endelig» som forfatter, med Diskomus på venteværelset (Tiden).

– Hvordan føles det å endelig kunne kalle seg forfatter?

– Det føles litt grandiost å kalle meg selv forfatter etter bare én bok, men det er en veldig lettende følelse. Det er absurd å se sin egen bok i butikk – og ikke minst at det ble trykket i et nytt opplag etter bare én uke i butikk.

Utgangspunktet for debutboka var ideen: «Hva skjer hvis man ikke vet om man vil leve sammen med noen?».

–  Det er mange som tror livet ville løst seg om man bare fikk seg mann og barn. Det ligger mye forventninger og biologi i den tanken – men kanskje også litt utenforskap. Det kan være ganske stigmatiserende å være singel i trettiårene. Man vil bare at den livssituasjonen man er i, skal ha en verdi.

Diskomus på venteværelset handler om Eivor, som er 34 år og bor alene i en leilighet i Oslo. Hun står overfor spørsmålet om hun vil fortsette med det, eller om hun skal gjøre en liten innsats for å få et annet liv – kanskje et mer verdifullt liv. Men har livet hennes mindre verdi fordi hun ikke har en mann? Er det ikke godt nok å bare være henne?

Danielsen forteller at hun og hovedpersonen Eivor er i samme livssituasjon, de bor alene og er i trettiårene. Men der stanser likhetene.

–  Hun er mye tøffere enn meg. Jeg er litt misunnelig på henne. Eivor er tøff, kul, direkte, men også sårbar. Jeg tror mange damer kan være redd for å være for mye, og at man tror andre vil ha noe mindre. Men Eivor er ikke redd for å være noe. Eivor tar plass.

Danielsen sier at det er mye humor i boken – men det er fordi historien har et ganske tragisk utgangspunkt.

–  Jeg synes det er en mørk roman, som er ganske tragisk – og det er noe folk syns er litt gøy. Man ler, men det er med en klump i halsen.