– Fra «bråkmakerens» synspunkt

Kine Jeanette Solberg kommer fra Kirkenær og bor i Oslo. Hun er utdannet illustratør og jobber som produsent og manusforfatter for TV og radio. Denne våren er hun aktuell med barneboken Ikke lov å le (Aschehoug) – som allerede har fått god mottakelse av kritikerne.

Forfatternavn: Kine Jeanette Solberg

Aktuell med: Ikke lov å le (Aschehoug)

– Hvorfor skrev du akkurat denne boken:

– Det startet ganske blindt, slik det ofte gjør når jeg skriver. Jeg skrev frem en jeg-person, helt uten noen tanker om handling eller tematikk. Når jeg hadde funnet stemmen hennes, hang jeg meg bare på. Det føles litt teit å si at Kaja var en karakter som bare kom, men det er litt sånn det var. Hun pressa seg frem.

– Kaja er veldig i kontakt med følelsene sine, men ikke alltid like god på å kalibrere seg i møte med omgivelsene, og det blir det noen ganger bråk av. Med denne boka hadde jeg lyst til å fortelle en historie fra «bråkmakerens» synspunkt.

– Tre barnebok-favoritter:

– Jeg gjør det enkelt og velger tre forfatterskap som rommer alt, nemlig de tre store:
Astrid Lindgren, Anne Cath Vestly og Tove Jansson.

– Sjekk ut:

– Jeg har iallfall planer om å sjekke ut den nye boka til Erlend Loe og Kim Hiorthøy. Jeg vet ikke så mye om den, men jeg vet at den heter Hvem rumpet brunosten, og det holder for meg.

– Hvordan jobber du?

– Intuitivt er nok et dekkende ord, iallfall i den første fasen. Jeg tror jeg drives av en blanding av trass og magefølelse. Jeg kan gjerne lage lister og fargekodede skjemaer som kartlegger tid og logikk, men det må skje etter at jeg har skrevet meg gjennom historien.

– Din favorittillustrasjon?

– Å, det er mange. Jeg er utdannet illustratør selv, og plukker ofte opp barnebøker kun basert på et fint omslag. Jeg er fascinert av Fam Ekman sine bøker, der hver side er et selvstendig kunstverk. Jeg er veldig glad i Thore Hansen sine intrikate og snirklete Ruffen-tegninger, og jeg blir fysisk oppstemt av alt Kim Hiorthøy rører ved.

– Men, for å lande på en slags vinner så velger jeg meg hvilken som helst side i Tove Janssons Den farlige reisen. Helt vilt vakkert.

– Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn?

– Jeg tror jeg må svare Frøken detektiv-bøkene, fordi de satt i gang lesegleden min. Det var da jeg oppdaget bibliotekhylla med Nancy Drew at jeg for alvor begynte å sluke bøker. Det var også da jeg begynte å se på klokka hvis jeg observerte noe rart i bygda. Jeg plukka opp tyggispapir fra bakken, i tilfelle det var en ledetråd, og noterte ned bilskilt, bare sånn for sikkerhets skyld.

– Hvilken barnebokskikkelse ville du helst ha møtt?

– Jeg kunne tenke meg å komme i kontakt med Lille Fetir Lutemann fra boka Når alle sover. Han er en figur som rydder opp og reparerer alt som er ødelagt. Det aller beste er at han gjør dette om natta, så selv om relasjonen vår ville vært ubehagelig skjev, så hadde det ikke trengt å bli kleint.

– Og hvem ville du helst selv ha vært?

– Det må bli Pippi. Jeg var et barn med rødt hår og fregner, som likte å henge med dyr og å klatre i trær. Det var nesten uunngåelig at Pippi ble min store helt. Slik jeg husker det, så vekslet jeg bare mellom to kostymer hver gang det var karneval: Pippi eller punker. Mamma stod for hjemmesydd Pippi-drakt, og ble etterhvert dreven på å tvinne ståltråd inn i flettene mine.

– Spesielt godt husker jeg scenen der Pippi går forbi en butikk som reklamerer for fregnemiddel, med teksten «lider du av fregner?». Når hun bare marsjerer inn til disken og sier NEI. Herregud, så rå jeg syntes hun var.

– Hva må en virkelig god barnebok inneholde?

– Stort alvor, en del tull, og helst et par dyr. Omtrent det samme som en god voksenbok, med andre ord.

– På eventyr med Potter eller over de syv hav med Pippi?

– Et enkelt valg. Det høres kanskje litt trist ut, men jeg er ikke noe særlig dratt mot magiske eventyr. Jeg har egentlig aldri vært interessert i trylling, portaler, ånder, forheksede labyrinter eller andre slike ting som ikke finnes eller går an.

– En foreldreløs jente som bærer rundt på hesten sin, derimot!