ANMELDT: Vi er tilbake til de mest ekstreme hendelser som skjer under en okkupasjon. Det er det sterke ubehaget ved å ta seg inn hos en angiver, overløper, nazist og se angsten i øynene, kjenne lukten av redsel når den andre forstår at han skal dø. Eirik Veum: «De kalte dem rottejegerne» (Kagge).
I denne boka har Eirik Veum tatt for seg likvidasjonene motstandsbevegelsen utførte i krigsårene, 82 i tallet. Veum forholder seg til tidligere direktør i Norsk Hjemmefrontmuseum, Arnfinn Moland, sin bok Over grensen? fra 2011. Veum skriver ikke i opposisjon til den etablerte fortellingen, men supplerer og etterprøver.
Feldman-saken
Veum føyer den kjente Feldman-saken til listen over likvidasjoner – selv om dette ikke vil få støtte i fagmiljøene, som han skriver – og tar ut et annet dødsfall som har fått leve i okkupasjonsforskningen uten god nok dokumentasjon. Slik viser Veum at han og et knippe gode hjelpere, har arbeidet selvstendig og grundig med kildene. Det er nå nær konsensus om omfanget. Underveis har han hatt en fruktbar meningsutveksling med Moland. Og ikke minst er han betrodd inngang i det aller helligste; det grønne skapet i rommet som i tiår har vært avlåst i museets administrasjonsavdeling, der hjemmefrontens etterlatte papirer om likvidasjonene er stablet i esker. Før Veum har kun forskere med «seriøse prosjekter» sluppet inn.
Med navn og bilde
Eirik Veum:
De kalte dem rottejegerne. Likvidasjoner utført av motstandsbevegelsen under andre verdenskrig
Kagge forlag
570 sider
Der Moland forholdt seg akademisk til fenomenet og unnlot å identifisere, beskriver Veum alle involverte med navn og bilder der det finnes. Slik gjorde han det også i serien «nådeløse nordmenn» over tre tykke bind. Disse bøkene ga preg av å være oppslagsverk med fyldige navneregistre over landssvikdømte som kunne inspirere kikkermentaliteten. Navn ble listet uten å sette den enkelte sak i kontekst, det kunne være torturisten så vel som kontoristen i tysk tjeneste. Detaljene var mange og grufulle. Eirik Veum drøftet de etiske problemstillingene i forordene og endte opp med, som man forstår, at tiden var moden og ettertiden er tjent med den nakne sannhet.
Rotter
De kalte dem rottejegerne kan ikke sammenlignes med nådeløs-serien. For det første er det et begrenset antall personer og hendelser, og det blir forklart ganske utførlig hva situasjonen var. Likvidasjonene fikk konsekvenser for mange. Bokens tittel kan for ordens skyld forklares. «De» må være norske myndigheter i London og hjemmefronten. Rottejegerne var motstandsmenn som ble satt til å ta livet av særlig farlige angivere, torturister og politifolk. Og rottene, ja det må være overløperne. Det store flertallet av saker dreide seg om nordmenn som tok livet av nordmenn som hadde gått i fiendens tjeneste.
Osvald og Gulosten
Flere av likvidasjonene er fra før velkjent i offentligheten. Conradi & Skjeseth (2015) hadde en grundig beretning om storsabotøren Asbjørn Sunde, herunder den dristige sabotasjen på Statspolitiets kontor 21. august 1942. Sunde skrev selv om likvidasjoner i Menn i mørket like etter krigen. Johannes Siegfried «Gulosten» Andersens historie er blitt bok og radio. De to unge grenselosenes drap og ran av ekteparet Feldman har vært omtalt i bøker, film og reportasjer. Det unike med Veums verk er at han gjennomgår alle sakene med detaljer fra hjemmefrontarkivet, statspolitiets arkiv, obduksjonsrapporter og aviser og telegrambyrå. For en ting kan man si om Norge under krigen. Det var byråkratisk grundighet hos myndigheter og hjemmefront helt fram til de kaotiske siste månedene.
Sønsteby planla drapet på statspolitisjefen
Den fryktede sjefen for Statspolitiet og seinere sjef for Sikkerhetspolitiet, Karl A Marthinsen, ble tatt av dage i et bakholdsangrep i Blindernveien 8. februar 1945. Kildematerialet sier at det var regjeringen i London som tok beslutningen og at det var Gunnar Sønsteby som fikk oppgaven. Sønsteby holdt neppe i geværet da Marthinsens bil ble pepret med kuler i det den mister fart opp dumpa fra Blindernveien banestopp, der nå tusenvis av studenter strener mot lesesalen på Blindern. Fire menn nevnes i dokumentene. Trolig var flere med. «London» og hjemmefronten, så vel som tyskerne og overløperne, visste at krigen gikk mot slutten, men det var nervøsitet om hvordan slutten ville bli. Kilder nær Marthinsen hevdet at han ville slåss til siste mann. Derfor ble han tatt. Prisen var at et stort antall nordmenn ble dømt til døden. 28 ble henrettet allerede 9. og 10. februar.
Spenning
Krigstiden er storprodusent av materiale til spenningslitteratur og filmatisk drama. Denne boken har et annet formål enn underholdning.
Virkeligheten er som kjent dramatisk nok. Slik stoffet formidles, er det spennende lesning. Veum har en fortellernerve som gjør hendelsene nære og sterke. Alle detaljene han har satt sammen gjør likvidasjonene til sterke sterke scener. I en tid hvor gutta på skauen går som en ironisk tv-serie, er er denne boka en melding fra fortiden om at motstandsarbeidet ikke var en speidertur.
Likvidering var legitimt
Det var legalt å ta livet av norske overløpere når det skjedde i nødrett eller etter beslutning av «London» eller hjemmefronten og Milorgs ledere. Den store strafferettsautoritet Johs Andenæs støttet dette synet i en betenking i 1947.
Veum viser i flere av sakene at det ikke er godtgjort om beslutningene var tilstrekkelig autorisert. Aksjonene var som regel nøye planlagt. Likvidasjonene skulle skremme overløperne, men det var klart nok også hevnmotiv. Man kalkulerte i enkelte tilfelle med at drapene kunne gå ut over nærstående. Den ivrige og effektive nazi-lensmannen i Øvre Eier, Arthur Horgen og hans kone Therese mister livet da to Milorg-menn klatrer opp til soveromsvinduet og kaster inn to granater, natten til 20. juni 1944. I tilstøtende soverom lå en gutt på 14 og en jente på ni år og sov. Barna slapp fra det uten skader, men mistet begge sine foreldre. Datteren, som er navngitt, lever fortsatt. Det var riktignok mye å hevne, men det var som man forstår ikke uten omkostninger.
Kildejakten
Til sist er denne boka en historie om jakten på kildene, om hvorfor hjemmefronten og sentrale ledere i etterkrigstidens Norge (les: Jens Chr. Hauge) skalket lukene. Likvidasjonene skulle det under ingen omstendighet åpnes opp om. Så seint som i 1983 beordret forsvarsjefen at arkivet skulle brennes! Men de sentrale okkupasjonshistorikere må ha fått generalene på bedre tanker. Eller rett og slett vært litt illegale.
KJELL SOLEM
