Man kan ikke felle tårer over gutters manglende leselyst og samtidig sperre dem inne i klasserom med «fiksjonsfikserte frøkner og deres samlivsromaner,» skriver Håvard Rem i Prosa, hvor han drøfter den samtidsbiografiske portrettboken.
Få litterære sjangre har vært mindre drøftet – og aktet – enn «den samtidsbiografiske portrettboken». Men har den samtidsbiografiske portrettboken like lav status i dag som for femten år siden?
Dette spørsmålet stiller Håvard Rem i sitt lange essay «I de levendes land» i siste nummer av Prosa, og konkluderer vel med et slags «ja, heldigvis». Et rungende ja er det ikke.
Playboy – fra Dali til Dylan
Håvard Rem røper at han har hatt et livslangt kjærlighetsforhold til sjangeren – både som leser og etter hvert også som forfatter. Han røper at bunkene med Playboy vel så mye skyldtes portrettintervjuene som damene: Det kom, hva som i ettertid ble historiske, langintervjuer i nær sagt hver utgave bladet: Nat Hentoffs og Ron Rosenbaums legendariske Bob Dylan-intervjuer, og samtaler med størrelser som Vladimir Nabokov, Ayn Rand, Jean Genet, Jack Lemmon, Ingmar Bergman, Salvador Dalí, Henry Miller, Cassius Clay og Ian Fleming.
«Dette er prostitusjon»
Selv har Håvard Rem i løpet av tretten år utgitt tretten samtidsbiografiske portrettbøker – fra Dylan og Erik Mykland til Staff og Bjarte Baasland – og deler mange av sine erfaringer fra arbeidet med disse. Det har vært en tidvis strabasiøs ferd i forhold til omgivelsene:
«En innvending drøftet jeg allerede i forordet til Erik Mykland: Hva vil kunstnervennene dine si når de får høre at du skal skrive bok om en fotballspiller? Og ganske riktig: En av dem, en seriøs forfatter med Statens treårige arbeidsstipend, så meg inn i øynene da han fikk høre om bokprosjektet, og sa: Dette er prostitusjon, Håvard.»
«Fiksjonsfiksere frøkner»
«Men de samme kulturpolitiske aktørene som feller krokodilletårer over guttenes synkende leseferdigheter etter at de selv har initiert leserundersøkelser som viser at gutta foretrekker dokumentarisme, fortsetter likevel å favorisere fiksjonslitteraturen fremfor faktalitteraturen. Jeg besøker jevnlig vgs-klasser der halve klassen i tolv lange år har vært innesperret med fiksjonsfikserte frøkner og deres samlivsromaner, gutter som (sammen med mange av jentene i klassen) strekker seg mot en musikkbiografisk bok som mot et åpent vindu med frisk luft (slik lysene tennes når de får arbeide med en sangtekst fremfor et skriftdikt),» skriver Håvard Rem i sitt Prosa-essay, og fyrer av en avsluttende salve i retning Norsk kulturråd.
«At en skribentorganisasjon hegner som et bondelag om sine privilegier, er dypt menneskelig, men litteraturområdet av Norsk kulturråd bør på sikt opphøre å gjøre seg fortjent til betegnelsen Norsk fiksjonsråd.»
