Mye er gjenkjennelig i Olivier Assayas film om forlagsbransjens utfordringer.
For å gå rett på sak: Det er mange gode grunner for våre lesere å oppsøke en nærliggende kinosal og få med seg den franske filmen Mellom linjene. Gjenkjennbare miljøer er en grunn. En leken og fornøyelig sammenskrudd film er en annen. Og en tredje er de solide skuespillerprestasjonene.
Fransk snakkefilm
Men den som virkelig har jobbet for timelønna her er regissør Olivier Assayas, som også har stått bak manus til denne svært replikktunge affæren. Det snakkes ustoppelig – på kafeer, på soverom, på kontorer og på verandaer. Mellom linjene er unektelig litt «woody allensk» i anslaget, hvis du bytter ut Manhattan med Paris, og amerikanere med franskmenn.
Få kan snakke som franskmenn.
Og hva snakker de så om? Jo: litteratur, forfatterskap og forleggeri. Ikke minst alle nye utfordringer som følger med den digitale revolusjonen: e-bøker, lydbøker, bloggere og twitter-romaner. Og så har vi de gamle, evige utfordringene: som hvordan man anretter en refusjon og hvordan man takler den.
Med Juliette Binoche, Guillaume Canet, Nora Hamzawi, Christa Théret og Vincent Macaigne.
Taktfull refusjon
Det er nettopp der filmen starter: Forlegger Alain Danielson skal refusere sin forfatter gjennom mange år, Léonard Spiegel. Forsøksvis taktfullt, med vorspiel på kontoret, deretter avrundet over en bedre lunsj. Det går sånn passelig.
Sentrale roller i denne historien spiller også de to livsledsagerne deres, forleggerens Selena og forfatterens Valérie. Florlett seilende gjennom dette landskapet er Laure d’Angerville, ung konsulent og digital kontrastvæske til de mer cellulosecellulitt-befengte levde livene ellers på rollelisten.
Prima skuespillere
Juliette Binoche har – vel fortjent – høstet mange godord for sin rolleprestasjon som Selena. Men vel så mye ros fortjener Nora Hamzawi. Hun gjør en svært god og sjarmerende rolletolkning av Valérie, en tolkning som vokser etter hvert som filmen skrider frem. Guillaume Canet er en god og troverdig forlegger i en mer rett-frem-rolle, mens Vincent Macaigne er fabelaktig som Léonard. Hans litterære prosjekt ligger i Min Kamp-terrenget, men som type er han et par hundre steinkast unna Knausgård. Der Karl Ove synes å ha et fast blikk og grep om sitt prosjekt, fremstår Léonard mer som en hjelpeløs valp som rett og slett ikke kan skrive annerledes, og ikke alltid har noen dyptpløyende analyse av eventuelle konsekvenser virkelighetsromanene har for hans omgivelser.
Noen dyptpløyende analyser av bokbransjen byr ikke denne filmen på. Her er det lite å klippe ut til neste strategiseminar i forlaget. Det er mer snakk om mengdetrening i velkjente forlagsbekymringer.
Og en utmerket mulighet til å humre over noen gjenkjennbare scener og utmerkede skuespillerprestasjoner.
VEBJØRN ROGNE
