Forknytt og fantastisk

Olive, igjen høres ut som en tittel man finner på når brønnen er tom og man igjen vender tilbake til en mark man en gang beitet fra. Så er også tittelen det eneste slappe ved denne boka.

Olive Kitteridge var første bok om denne forunderlige mattelæreren. Den vant Pulitzerprisen i 2009 og mange møtte Olive og ektemannen Henry i miniserien på HBO (med Frances McDormand

Elizabeth Strout:
Olive, igjen

Skjønnlitteratur
Forlaget press
350 sider
Oversatt av Hilde Rød-Larsen

og Richard Jenkins) i 2015, samme året som boka kom på norsk. Bill Murray hadde også en rolle i serien som Jack Kennison, og det er Jack som er hennes ektemann nå etter at den første døde. Jack Kennison har flust av penger er litt av en type i småbyen Crosby i Maine, en pragmatiker overfor alle livets spørsmål og alderdommelige kjærlighetsdilemmaer. Han hamler opp med den egenrådige Olive og prøver å blåse mer av livet inn i henne:

Der var den mørkegrønne golfjakka med skinnlapper på albuene som han hadde hatt på seg da de var på middag sammen første gang, og den blå med trekantmønsteret fra da de hadde sin første ordentlige krangel og han hadde sagt: «Herregud, Olive, for en vanskelig kvinne du er. Du er en helsikes vanskelig kvinne, og faen heller, jeg elsker deg. Så hvis det er greit for deg, Olive, så kunne du kanskje vært litt mindre Olive sammen med meg, selv om det betyr at du blir mer Olive sammen med andre. For jeg elsker deg, og vi har ikke så mye tid. 

Hun hadde oppfattet det han sa.

Og så hadde han satt seg på senga og sagt: «La oss gifte oss, Olive. Selg huset du hadde med Henry, og flytt inn her. Vær så snill å gifte deg med meg, Olive.»

«Hvorfor det?» hadde hun spurt.

Det lille smilet hans, med bare den ene munnviken, dukket opp. «Fordi jeg elsker deg», sa han. «Jeg elsker deg rett og slett, for helvete». 

Originale, dyktige Strout

Olive Kitteridge blir eldre i løpet av romanen, men hun slipper ikke så lett opp i sin forknyttethet. Hun slipper ingen helt inn. Relasjonen til sønnen, svigerdatter og barnebarn, er så som så. Olive sier det hun mener eller det som glipper ut av henne, og betaler for det på alle vis. Romanen er et portrett av småbyen i Maine der Olive dukker opp i alle novellene. Novellene? Ja.

Elisabeth Strout er sin egen stil innen ny, amerikansk litteratur. Det er noveller hun skriver. flere av historiene kan tas rett ut og trykkes andre steder og ha stor verdi enkeltvis, men summen av alle disse novellene sammen, blir romanfortellinger. Vi har sett dette før, men sjelden er det så sømløst som her.

Etter sin første bok om Olive, skrev Elizabeth Strout to om Lucy Barton, Mitt navn er Lucy Barton (2016) og Hva som helst er mulig (2017). Alle er utgitt på Press og forfatterskapet er blitt et con amore-prosjekt for oversetter Hilde Rød-Larsen, som ikler småbyen og Olive et friskt, norsk språk, men bidrar ikke til å tilsnåle henne. I disse novellene/romanene ligger det utsøkte detaljer i observasjonene, i replikkene og selvsagt i hva som ikke uttales direkte. En person som Olive Kitteridge kunne fort falt gjennom og kommet ut som karikert i andre forfatteres manus om ikke Elisabeth Strout hadde hatt denne omhyggelige komposisjonen, de varme småbyskildringene og gode tilnærmingen til små og store dramaer. Det blir akkurat nok Olive, som Jack Kennison ville sagt.

Styrken i å skape et menneske

Selvsagt er kunsten å kunne skape en karakter som blir sterkere enn oppmerksomheten rundt forfatteren enkeltsetninger og forløp (bare spør John Irving om Owen Meany), men den største kunsten er å foredle denne fugleungen man har i hånden, porsjonere henne ut riktig og være tro mot stilen. Elisabeth Strout er fenomenal til dette. Olive er både fremmedartet, fremmedgjort, samtidig som hun er en vi alle kjenner – eller tror vi kjenner.

Hennes liv fortelles i stor grad via andre mennesker som har sine egne problemer, dilemmaer og hemmeligheter. Olive er verken helgen eller tomsing: Hun blir et helt menneske gjennom gjenfortellingene og andres blikk, et godt menneske bak alt hun strever med av måter å være i verden på.

VIDAR KVALSHAUG