Forkledd som voksen

I fjor på denne tida hadde vi en intens, kortlivet debatt om barsel og litteratur. «En tsunami av brystmelk treffer bokmarkedet denne høsten. Litteraturen har blitt navlestrengbeskuende, og resultatet er foreløpig nedslående», skrev poet og Dagblad-anmelder Endre Ruset. «Har generasjonen med forfattere som debuterte på 2000-tallet, endelig funnet seg selv, eller har de simpelthen gått tom for idéer?», spurte Ruset retorisk. Han fant en trend, men poenget om mangel på kvalitet var ikke nødvendigvis så så godt, og ett år etter kommer

Silje Bekeng-Flemmen:
Velkommen til dyrehagen

Skjønnlitteratur
Gyldendal
212 sider

Silje Bekeng-Flemmens debut Velkommen til dyrehagen og gir ham en til på kjeften. Romanen har en original og interessant tilnærming til temaet og klarer seg godt i mengden fordi den skuer over bleier, søvnløshet og kroppens uformelige forandring etter fødsel.

Fra én til fire

Velkommen til dyrehagen er tittelen og kan forklares på mange måter. Den førstefødte datteren Alma elsker å høre monotone repetisjoner av den forenklede og populariserte fortellingen om Noas ark. Alma er et forskjellig dyr hver dag, hun går inn i rollene. Moren ser på både Alma og seg selv i lys av Darwins Artenes opprinnelse og evolusjonslæren, for det er de to nå, snart tre med Lily som er barn på vei. Ja, de er fire; den trygge mannen Eike (bare lytt til navnet) er også der.

Gjennom fortellerens transformasjon fra én person uten ønsker om barn i det hele tatt til to til tre til fire, utvikles den interessante diskusjonen i denne romanen: Hvorfor skal vår forteller forventes å ha noe til felles med andre kvinner som tilfeldigvis har fått barn samme tid og triller og går på babysang? En problemstilling også romanfiguren Karl Ove Knausgård opplevde som småbarnsfar i Min kamp, men han ble urmann og sint. Bekeng-Flemmen fortsetter å reflektere.

Gravid kvinne blir kun kropp

Spørsmålet bunner i en premiss tidlig i boka (sitatet i kursiv er fra den britiske psykoanalytikeren Donald W. Winnicott (1896-1971) som interesserte spesielt for hvordan barn utviklet tilknytninger til andre mennesker):

«Vi pleide gjøre narr av damer som fødte unger og mente at det forandra dem grunnleggende. Kunne de ikke bare være seg selv, hvorfor måtte kvinner drive og oppgi seg selv hele tida? … de mødrene som kommer best ut av det, er de som makter å overgi seg helt i begynnelsen. De mister alt.» 

Når hun blir gravid, får hun straks responsen: «På jobben slutta kollegene å snakke med meg om jobbrelaterte ting og kommende feriereiser, det eneste jeg kvalifiserte for, var min egen kropp»

Nysgjerrig på strukturene

Ja, hvorfor oppgir kvinnene sitt eget jeg? Finnes det et alternativ? Lise i romanen, hun får navnet sitt veldig sent i teksten når hun begynner å menneskeliggjøres igjen, digget Simone de Beauvoir sammen med venninnen Ida. De slukte Simone, la håret sitt som henne. Så kommer paret og barnet. Forholdet mellom venninnene oppløses resignert når graviditeten trer inn og vår forteller sendes inn i en verden hun ikke er forberedt på og møter den livredd og avvisende, uten å miste nysgjerrigheten på strukturene som ligger i bunnen for skapingen av to småbarnsliv.

Hun har betydelige problemer med å akseptere frasen «vi er gravide», som par gjerne sier som forklaring når de går tidlig fra fester eller treffer bekjente på gata. Senere i teksten har dette glidd av henne, hun bruker begrepet uten innsigelser, og som en siste desperasjon håper hun også at samboer Eike skal krakelere.

Dyktig utvikling

Silje Bekeng-Flemmen utvikler altså sin hovedperson betydelig på små flater, det vil si i en rolle der det knapt er tid til annet enn rutiner og blå, endeløs stirring ut vinduet etter noe, hva som helst, bare noe. Det er dyktig gjort. I tillegg er dette tidvis praktfull prosa som inkluderer både dyr, innbilte katastrofer, barn som legger igjen lys i andres ansikter og flere svært presise følelser og beskrivelser for oss som har vært gjennom det før.

Vi lever i en tid hvor man diskuterer romanbegrepet og dermed utvider dens rammer. Dette er uten tvil en roman, men den har også essayet og debattbokens trekk. Sistnevnte fordi den også er det i et femnistpolitisk perspektiv:

«Jeg pleide å avsky tanken på at jeg ved å gjøre noe så alminnelig som å få barn plutselig inngikk i et forbund med alle andre mødre. Smack på plass i en to tusen år gammel ikonografi. Smack på plass i eldgamle forestillinger om fruktbarhetsgudinner og kvinnelig urkraft. Men jeg vet ikke lenger.»

Silje Bekeng-Flemmens debut slekter på flere av svenskenes brå bøker som er idéromaner forkledd som følelsesnadder. Om noen år skal jeg plukke den opp igjen og sikkert oppleve at andre lesinger trenger seg på.

VIDAR KVALSHAUG