I femti år har lukten av kruttrøyk drevet over det kriminallitterære miljøet i Norge. Rivertonklubben ble stiftet i 1972.
Rivertonklubben ble etablert 12. juni 1972. Det skjedde hjemme hos krimforfatteren Gerd Nyquist på Smestad i Oslo etter at en utvalgt gruppe menn og kvinner hadde mottatt et brev der det blant annet sto følgende:
I Norge har det vært et savn for alle som har tilknytning til kriminallitteraturen, at de ikke har hatt noe forum hvor de kunne møtes til diskusjon. Et slikt miljø ville også kunne være til en støtte for den norske kriminallitteraturen, som for tiden er svakere stillet enn de tilsvarende genrer i Danmark og Sverige. Det er derfor nå blitt tatt initiativ til dannelse av en forening for diskusjon omkring kriminallitteratur og til fremme av norske arbeider på området. Foreningen er foreslått kalt Rivertonklubben, til minne om Sven Elvestad alias Stein Riverton, som vel er vårt fremste navn innen dette felt. Man overveier også muligheten av å dele ut en årlig pris, Rivertonprisen.
I brevet gjøres det videre rede for at det er nedsatt et arbeidsutvalg, bestående av Gerd Nyquist, Bjørn Carling, Tor Edvin Dahl, Sigurd Hennum og Nils Nordberg. Mottakerne av brevet inviteres til et konstituerende møte mandag 12. juni klokken 19.30. Til sammen møtes 17 kvinner og menn hjemme hos Gerd Nyquist. Det er svært tydelig at mye er godt lagt til rette før denne kvelden og at arbeidsutvalget har vært effektivt. For stiftelsesmøtet vedtok også «statutter» for klubben der det blant annet ble bestemt at en pris, «Den gyldne revolver», skulle deles ut årlig av en jury på tre medlemmer. Det må ha krevd både fantasi og kreativitet for å komme fram til at en revolver var en passende pris. Bjørn Carling var den som foreslo dette, men ideen stammet fra en Riverton-roman.
I Dødens finger, utgitt i 1914, fortelles det i begynnelsen av boka om et hemmelighetsfullt lite, sort skrin, som tilhører politimannen Asbjørn Krag. Skrinet inneholder «to revolvere, to vidunderlige små tingester med guldbeslag». Det ble ingen liten tingest som ble valgt til bruk i klubben, men etter råd fra Kjell Hallbing som visste at en belgisk revolver av typen Nagant var våpenet til Kristiania-politiet på Asbjørn Krags tid, ble det denne store og tunge revolveren som fikk gjøre nytten som pris, med forgylt skjefte og plakett med vinnerens navn. Det må være en av de mest passende litteraturpriser som deles ut, og at inspirasjonen kom fra en Riverton-roman, kunne ikke passe bedre for klubben.
De første årene
Til klubbens 25-årsjubileum i 1997 skrev Fredrik Wandrup klubbhistorien, så langt den var tilgjengelig, og med informasjon og små anekdoter som i noen grad kom fra møtereferater, men også fra samtaler med flere medlemmer som hadde vært med fra starten. Her skal bare tas med noen hovedpunkter fra klubbens tidlige år som jeg bare kjenner av omtale. Gjennom vel 30 år har jeg så vært medlem selv, og på forskjellig vis og i ulike posisjoner forsøkt å bidra både til fremme av den gode krimlitteratur og vårt eget krimlitterære selskap, Rivertonklubben.
Det var mange gode krefter som dro i gang klubben i 1972, og det er ikke tvil om at arbeidsutvalget representerte det beste vi hadde av kriminallitterær kompetanse der og da. Initiativet til klubben kom på en tid da det sto dårlig til med norsk krim, men også uten klubbens innsats ville vi sett fremgang og utvikling. Den svarte serie hadde en profil som gjorde at kvalitetskrim ble lett tilgjengelig, og det store gjennomslaget til Sjöwall og Wahlöö må antas å ha påvirket og inspirert norske krimforfattere. Mer generelt var nok påvirkningen fra den hardkokte krimmens mestere – Hammett og Chandler – også betydelig. Når så fire av Rivertonprisene på 1970-tallet går til bøker som kom ut i original i Den svarte serie, ser vi hvordan flere faktorer møtes og tjener krimlitteraturens fremme.
Gerd Nyquist var klubbens første president, og (nesten) selvskrevet til vervet, synes historien å fortelle oss. Med André Bjerke som en sterk meningsfelle, er det nesten utrolig og bemerkelsesverdig at de første prisene kunne gå til bøker som Sigrun Krokviks Bortreist på ubestemt tid og Tor Edvin Dahls Etterforskning pågår. Det skjedde ikke uten innvendinger og motstand, men det var viktig at det ble slik. Striden mellom det tradisjonelle og gamle og det nye som var i emning ble aldri ødeleggende, men var helt klart noe man måtte forholde seg til gjennom det første tiåret.
Kontroverser om sjanger, om medlemstall, kriterier o.l.
I bunn og grunn handlet det ofte om sjangerforståelsen, om rammene for kriminallitteraturen, uten at det ble bråk av det – bortsett fra da Jon Michelet ble foreslått som medlem. Det førte til en utmelding, harde ord, og en stans i opptak av nye medlemmer, før alt roet seg og Michelet og Bjerke fant ut av det med hverandre. Det var også diskusjoner om hvorvidt klubben skulle ha et begrenset antall medlemmer og være «eksklusiv», eller om den skulle slippe inn dem som kunne bli medlemmer ifølge statuttene. Klubben nådde tidlig et medlemstall på 40, og cirka 100 ved 25-årsjubileet. En svært åpen ogmromslig linje er blitt fulgt i alle årene etterpå, og medlemstallet har holdt seg høyt.
Klubbens møter
Bestemmelsene sier at klubben skal ha minst ett møte i året; det vanlige har vært å ha et medlemsmøte i tillegg til Årsmøtet. Møtene ble opprinnelig holdt hjemme hos enkeltmedlemmer som Gerd Nyquist og Kjell Arnljot Wiig, men i mange år var Engebret Café et fast møtested. Det kunne veksle med Stortorvet Gjestgiveri, før klubben i en periode møttes på Asylet på Grønland.
Fra 2008 har klubben eget rom på Litteraturhuset, og står i takknemlighetsgjeld til Erik Rudeng i Fritt Ord som med iver gikk inn for vårt ønske om et eget rom for Rivertonsamlingen. Den stammet fra en av våre dyktigste medlemmer som gikk bort altfor tidlig, Odd Magnar Syversen, og ble kjøpt med støtte fra forlag og bokklubber mens Anne Holt var president. En dobbel milepæl i klubbhistorien som vi stadig har glede av.
Temaer som ble tatt opp på møtene
Medlemsmøtene har ofte dreid seg om etterforskning ved at politietterforskere har innledet og medlemmene lært og diskutert. Noen slike møter er nærmest legendariske i klubbhistorien, men her skal bare nevnes at møtene må ha vært nyttige for krimforfattere og litt mindre interessante for de som er mest opptatt av bøkene og kriminallitteraturen. Møtene har uansett bidratt til at medlemmene har møttes, blitt kjent, formet nye allianser, til beste for norsk krim.
Samarbeid med andre – SKS
De første årene samarbeidet klubben ganske tett med lignende foreninger i Danmark og Sverige, og klubben hadde til og med medlemmer utenfor Norge. Noen ganger hadde klubben representanter på store, internasjonale konferanser, men det viktigste samarbeidet klubben har hatt, har vært innenfor Skandinavisk krilminalselskap – SKS.
Det varte uheldigvis ikke altfor lenge, men det ble i et tidsrom på ca. 15 år holdt kongresser hvert annet år, og Norge arrangerte slike på Elverum, i Bergen, Trondheim og Oslo, mens mange medlemmer dro på møter i Danmark og Sverige. Samarbeidet har også, på litt skiftende vis, omfattet en felles skandinavisk jury for beste krim – Glassnøkkelen.
Det kan nevnes at Rivertonklubben, særlig ved jubileer, har delt ut internasjonale ærespriser og gitt mottakerne medlemskap i klubben. Ærespriser er også gitt til en rekke norske medlemmer som har gjort en særlig innsats for kriminallitteraturen. Rimelig nok har mange av klubbens grunnleggere fått en slik pris. Nevnes må også samarbeidet med Krimfestivalen i Oslo der Rivertonklubben har vært med fra første stund og bidratt med foredrag, intervjuer o.l. Fast programpost har i et tiår vært en oversikt fra Rivertonjuryen over siste års krim, med offentliggjøring av de fem nominerte til Rivertonprisen – en praksis som kom i gang fra og med prisen for 2010; dvs. i 2011.
Den gylne revolver
Den mest synlige del av virksomheten er utdelingen av prisen for årets beste kriminallitterære arbeid – Den gylne revolver. I samarbeid med Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen har det etablert seg en praksis med utdeling et par uke før påske, og både aviser, radio og TV dekker som oftest begivenheten. Tar vi med den kommende utdeling i jubileumsåret, er det blitt delt ut 48 slike priser. 45 er gått til romaner, to til TV-serier, og én til et radiohørespill.
I godt og vel ti år nå har Nagant-revolveren blitt erstattet av tjenesterevolveren til norsk politi fram til 2007 – en Smith & Wessonrevolver. Å dele ut selve det norske politis håndvåpen er ikke mindre passende i en tid hvor politiromanen er den dominerende form i norsk krim. Rivertonklubben er trygt og solid etablert i det norske kriminallitterære miljø. Den kan trygt se tilbake på 50 gode år, og like selvbevisst se framover mot 50 nye år.
(Artikkelen er også å finne i Krimmagasinet, utgitt av Krimfestivalen.)
