Krimforfatter Geir Tangens hyllest til den litt lurvede romanfiguren Morten Martens og hans skaper Fredrik Skagen, som døde i forrige måned.
Morten Martens. Fingerferdig falskmyntner. Utspekulert svindler. Nevrotisk forbryter … og min største helt. Han var Norges største antihelt, og selve definisjonen på denne betegnelsen. Jeg sier var, for det kommer dessverre ingen flere spenningsromaner om Morten Martens. 20.juni i år døde hans litterære opphav, Fredrik Skagen, 80 år gammel.
For meg personlig var Fredrik Skagens spenningsbøker om Morten Martens en stor inspirasjonskilde i ungdommen. Jeg leste den første boka i serien Viktor Viktor i 1985 som femtenåring, og var hektet fra første stund. «Den beste spion- og kriminalfortelling som noen gang er skrevet av en norsk forfatter», sa Christian Bøe Astrup i Morgenbladet da boka kom ut første gang i 1981. Det er snart 40 år siden ordene ble skrevet, men jeg våger å påstå at de holder nesten like godt fremdeles. Endelig kunne jeg lese en drivende norsk thriller med handling fra Norge. Jeg har bibliotekaren på Kvam Folkebibliotek i Hardanger å takke for akkurat det. Jeg leverte nemlig inn Desmond Bagleys På stram line, og kunne ikke få sagt høyt nok hvor begeistret jeg var over at selveste Bagley hadde skrevet en thriller med handling fra Norge. «Det er jo ingen spenningsforfattere som gjør det», hevdet jeg.
Viktor! Viktor!
Bibliotekaren tok meg i hånda, og førte meg bort til en avdeling der hun plukket fram en rekke bøker. Jon Michelet, Ingvar Ambjørnsen, Gunnar Staalesen, Kim Småge, og altså Fredrik Skagen. Hadde bibliotekaren vært 60 år yngre ville jeg blitt hodestups forelsket der og da. Hun plukket ut Skagens Viktor! Viktor! og lovet meg mer action og spenning enn både Bagley og MacLean klarte å oppdrive. Jeg gikk ut ifra at dama var på nippet til å bli senil demens, men valgte å stole på henne. Det var tross alt hun som hadde vist meg hylla med MacLean-bøker tidligere på året.
Min første ungdomsforelskelse
Jeg var solgt! Samme kveld (eller rettere sagt natt) gispet jeg meg gjennom de siste sidene om falskmyntnerens iherdige forsøk på å skaffe seg rikdom og suksess med ny identitet og kofferten full av (nesten) helt ekte pundsedler. Et stormaktsspill fra den kalde krigens dager med russiske og amerikanske atomubåter utenfor Trøndelagskysten forpurrer den perfekte planen. Begeistret og ellevill sprang (!) jeg til biblioteket neste dag for å låne oppfølgeren, Fritt fall. Slik startet altså min første store ungdomsforelskelse. Ikke i den snart pensjonerte bibliotekaren, men i Skagens bøker om Morten Martens. Jeg tror ikke jeg lyver om jeg sier at jeg var først i køen på den lokale bokhandleren hver gang en ny bok var på trappene. Og jeg ble aldri skuffet. Morten Martens-serien holdt mål fra første til siste bok. Ni bøker i alt dersom vi tar med Dødelig Madonna som var en bok med både Morten Martens og Varg Veum i rollene. Da jeg noen år seinere fant ut at Fredrik Skagen parkerte Morten Martens i 2002 med Fri som fuglen var det i seg selv en liten sorgperiode for meg. I norsk spenningslitteratur er det etter min mening kun noen få litterære skikkelser som kommer opp på nivå med Martens. Varg Veum og Harry Hole, selvsagt. Konrad Sejer og Hanne Wilhelmsen. Fredric Drum, kanskje …
«Krimlitteraturens svar på Peer Gynt»
Hva var det så som gjorde Morten Martens så spesiell? Hvorfor klamret vi en lurvete falskmyntner som rømmer fra familien sin (for å dyrke sitt ego) til vårt bryst? Øystein Rottem skrev det ganske godt i sin tekst om Fredrik Skagen i Norges litteraturhistorie:
«I Martens-skikkelsen forenes fantasten, kameleonen og hverdagsmennesket i én og samme person og nettopp dette er forfatterens genistrek.»
Nils Nordberg skrev i sitt minneord til Fredrik Skagen på Rivertonklubbens hjemmesider at Morten Martens på mange måter var «et krimlitteraturens svar på Peer Gynt» .
Trangen til å berike seg selv
For meg så var det de stadig tilbakevendende spørsmålene om hva som er rett og galt som fikk meg til å elske akkurat denne krimhelten. De moralske spørsmålene sto i kø i nær sagt hver eneste bok. Morten Martens evige trang til å berike seg selv, opp mot hensynet til andre. Til personer han var glad i. Til samfunnet. Til lov og orden. Han prøvde alltid å få i både pose og sekk, men Fredrik Skagen lot ham aldri få lov til det. Gang på gang tvang han Morten Martens til å ta nye moralske valg. Sendte ham opp på stram line uten sikkerhetsnett. Gav ham dilemmaer som på mange måter speiler det vi alle går og sliter med. Hvor langt er det lov å tøye strikken uten at man gjør andre skade? Romanfiguren fikk gjort opp for seg og sine forbrytelser gjentatte ganger i MI5s tjeneste i de siste bøkene, men også der er skillet mellom rett og galt en sylskarp knivsegg.
«Umulige» moralske dilemmaer
I min egen romanserie om Viljar Ravn Gudmundsson og Lotte Skeisvoll har jeg forsøkt å hedre min ungdomshelt med å sette mine to helter i lignende «umulige» moralske dilemmaer. Det er min lille hyllest til akkurat Morten Martens og hans skaper Fredrik Skagen. Dessuten har jeg alltid beundret Skagens evne til å skape tempo, nerve og driv i bøkene sine. Og «tilfeldighetenes demoner» selvsagt. Det at noe skjer, helt tilfeldig, men som setter i gang en rekke av uforutsette hendelser som skaper kaos. Eller som Nils Nordberg sa det i sin karakteristikk av Skagens krimbøker:
«Vi snakker selvsagt om lettflytende språk og gode karakterer. Men hans særlige kunst var å spille ut en rekke parallellhandlinger som i økende grad påvirker hverandre og driver spenningsnivået. Få andre forfattere har brukt tilfeldighetenes spill så raffinert og dristig.»
Jeg hadde gledet meg til en gang å få møte Fredrik og fortelle ham alt dette, men den dagen kom aldri.
Fredrik Skagen er død, men hos meg vil alltid Morten Martens leve. Lenge leve Norges største antihelt.
