En bok som skal favne alt, griper ikke tak i leseren.
En liten bok om store opplevelser, er undertittelen på Kari J. Spjeldnæs´ bok om lesing. Boka er på 200 sider. Den handler om mange aspekter ved lesing, både personlig og lesingens plass i samfunnet, men de store opplevelsene finner ikke helt veien ut av sidene.
Like før utgivelsen av denne boka, leste jeg Tore Renbergs entusiastiske essay i Klassekampen om hvorfor vi skal lese Alexander L. Kielland. Det var å grave opp en
Kari J. Spjeldnæs:
Lese. En liten bok om store opplevelser
Aschehoug
200 sider
klassiker og få ham til å ta piruett i lufta før han står midt blant oss, som om han ikke har vært død, begravet og glemt. Nå er Tore Renberg en mester i inderlighet på litteraturens vegne og ikke alle kan være som ham, men det hadde vært å håpe at det gnistret mer av Spjeldnæs´ bok. For hør: Hun er litteraturviter og har over tretti år bak seg som redaktør, direktør i bokklubb og forlag.
Her er det en skriver som virkelig vet hvordan forlag leser, hva man ser etter, hva som gjør en tekst god og medrivende. Hun er inne på det flere ganger: «Jeg vet for eksempel at også forlagsredaktører leser raskt i første runde for å danne seg et inntrykk og kartlegge hva det skal arbeides med videre», men så lar hun dette ligge og stiller flere steder lignende spørsmål i stedet for å sirkle inn svarene – som vi vet hun delvis har.
Når Spjeldnæs påpeker at Olof Lagerkrantz´ bok Om å skrive i stor grad om å lese, kunne kunne man håpet at hun våget å slå over motsatt vei og at Lese også kunne fortelle mer om magien av skriving, som når den lykkes, slår rett over i leseopplevelsen.
Litt om alt
I boka skriver hun om Sigrid Undset som inspirator i ungdommen og ikke minst Rohinton Mistrys Balansekunst i voksne år, men formidlingen er klarert og nøktern, nær uinspirert. Lese blir en gjennomgang av boktrykkerkunstens tilblivelse, om dybdelesing, om guilty pleasures versus dypere verk, papir versus skjerm, om dybdelesing og overfladisk scanning av tekst og selvsagt lesingens status i vår tid, om hvordan den har sterk konkurranse fra andre aktiviteter, mobil og serier og krever vår største konsentrasjon. Puh.
Det er vanskelig å se for seg målgruppen for denne boka, for i tillegg til å være altomfattende, henvender den seg til leseren med enkeltsider med punkter, en slags oppsummering av kapitler. Dette virker å være et forlagspåfunn.
Fritt fram, Renberg!
Lese. En liten bok om store opplevelser er nok i stor grad blitt den boka den skulle bli, men det er en utgivelse som gjør særlig annet enn å bekrefte for de som allerede er lesere at det er ganske ålreit å drive med.
Tore Renberg – kan du styrte nedpå tre Redbull og skrive oppfølgeren?
VIDAR KVALSHAUG
