Følg meg!

Jon Fosse (foto: Agnete Brun)

ANMELDT: Livet har kjørt seg grundig fast i Jon Fosses nye fortelling.

Jon Fosses 72 siders fortelling, Kvitleik, handler om et menneske som går beint i møte med døden. Allerede på første side er det ingen vei tilbake. Han har i et anfall av kjedsomhet kjørt med bilen sin på måfå, bare for å gjøre noe. Det er i alle fall det han betror meg. Men raskt mistenker jeg ham for å dekke over sannheten. Det er aldeles ikke kjedsomhet som har drevet ham inn i bilen, og deretter inn i skogen – det er ren og skjær dødslengsel.


Jon Fosse:
Kvitleik
roman
Samlaget
72 sider

Den navnløse jeg-fortelleren kjører bilen fast på en skogsvei. Bom fast. Det er umulig å snu, og det er langt til folk og redning, og til en traktor som kan trekke bilen opp av gjørma. Hva gjør han? Jeg ville gått tilbake i hjulsporene – ned til landeveien der det var mulig å finne hjelp, slik et hvert rasjonelt menneske ville ha gjort. Men nei, ikke denne karen. Han sitter inni den fastkjørte bilen og kjenner på tomhet og redsel. Når han endelig stiger ut på side 18, (han står underlig nok og betrakter bilen utenfra allerede på side 10, men jeg henger meg ikke opp i sånne detaljer) går han rakt inn i den mørke skogen, ikke ned til landeveien. Han vet at det er toskeskap, for det er kaldt, og det har begynt å snø tett. Ingen kommer til å lete etter ham. Han kan nemlig ikke huske sist han hadde besøk. Et stort strøk av ensomhet legges over det hele, og det er neppe bare bilen som er fastkjørt. Livet har kjørt seg grundig fast.

Mytene om de hinsidige vandringene

Da Asle i Fosses Septologien strever seg gjennom Bjørgvin på leting etter hotellet, mister han retningen. Det er kraftig snøvær, og han finner ikke veien. Akkurat slik jeg-fortelleren i Kvitleik nå surrer forvirret rundt i den snødekte skogen. Stien er borte under snøen, himmelen er mørk og han er villfaren. Han vandrer innover. Inn i det ukjente landskapet. Inn i overgangen mellom liv og død.

Det finnes flust av myter og fortellinger der dødelige og guder vandrer over grensen og inn i dødsriket for å få noe ugjort – eller for å få svar på livets spørsmål: Dante, som i diktverket Divina Commedia også går seg vill i en skog. Dikteren Vergil redder ham og fører ham gjennom det hinsidige. Og i nettopp Vergils Æneiden, der Aeneas oppsøker dødsriket for å hente tilbake sin elskende Dido. Orfeus som vil få Evrydike tilbake til livet. Den norrøne Balder som blir forsøkt hentet ut fra Hel. Demeters datter Kore som bringes opp fra Hades for å redde menneskene. Olav Åstesons drømmevandring i dødsriket i Draumkvedet. Av nyere dato: Carl Frode Tillers roman Flukt, der et foreldrepar en natt opplever syner som bringer den døde sønnen deres tilbake. (Det er for øvrig flere trekk ved Fosses fortelling som minner meg om Tillers Flukt – ikke minst språkføringen.)

Hvem er han?

Mens jeg-et tumler hjelpeløs inne i skogsmørket, dukker synene opp foran ham. Utenomjordiske skikkelser. Først ”kvitleiken”, en lysende figur som kommer i mot ham, og sier ”følg meg” som en annen Jesus. Så to skikkelser som jeg’et drar kjensel på – det er sannelig foreldrene hans. Mora er et like lite vennlig kvinnfolk som mora til Asle i Septologien, og faren – en tuslete fåmælt fyr. Nå er de ute i kulden for å lete etter sønnen, forsonende nok. I foreldremøtet krydres teksten med en kjærkommen opplysning om jeg-personens bakgrunn. For til nå har han vært en nokså tom karakter. Jeg vet ingenting om fortiden hans, om hvem han er, hvor han holder til eller hva har av bagasje. Bortsett fra at han er en ensom fyr som ikke har spist middag på flere dager, og som sverger til brødskiver med fårepølse. Jo da, det sier litt om et menneske. Forholdet til foreldrene viser seg magert. Han har aldri kalt dem for mor og far, eller visst hva han skulle si til dem. (Ikke ulik Asle, altså.) Faktisk kan han ikke huske sist han så mora og faren – en time eller et år siden. Kanskje er de allerede døde.

”Paul is dead”

Kvitleik er en fortelling om å la døden komme som en befriende kraft, for den er ikke alltid det verste man har. Om et menneske som velger bort muligheten for redning og heller lar seg føre med av Gud, og ikke minst av døden, den tredje instansen som viser seg for jeg’et – i form av en mann i sort dress, hvit skjorte og slips – og barbeint. Ikke ulik slik Paul McCartney er avbildet på det berømte coveret til LP’en Abbey Road. (Paul is dead.) Beklager den uhøytidelige sammenlikningen, men assosiasjonen lot seg ikke skyve vekk.

Asle i Septologien baler med Bjørgvins snødekte gater, og overfører den desperate følelsen til leseren. Men i Kvitleik blir jeg-ets uro aldri til min uro. Kanskje er det fordi han opptrer nærmest som en satellitt uten fortid og med få egenskaper – at frykt og medlidenhet (for å si det med Aristoteles) uteblir. Kanskje er det slett ikke forfatterens hensikt at jeg skal merke noen medfølelse for denne navnløse karakteren som vandrer i mellomtilstanden. Men jeg er ofte inne på tanken om at Kvitleik er en slags epilog til Septologien, at det er Asles fortvilelse og dødslengsel jeg leser om. Da åpner det seg straks mange rom. Jeg legger likevel epilog-tanken vekk. Jeg husker jo ikke engang om Asle liker fårepølse.

Punktum og stor bokstav

Det er alltid spennende å lese Jon Fosses tekster. Nyte språket, de malende, rytmiske gjentagelsene – og ikke minst lete i underteksten. Der ligger det meste, og det er bare å forsyne seg. I Kvitleik skriver Fosse hele setninger med punktum og stor bokstav. Det liker jeg godt. Spørsmålstegnet, derimot, er helt fraværende.

Men jeg må likevel spørre: Er dette Fosse i toppform? Ikke helt. Han gir litt for lite denne gangen. Det er sjelden jeg ønsker en tykkere bok , men Kvitleik kunne gjort seg med noen flere sider.

MIA BULL-GUNDERSEN

 

 

0 Delinger