- og når han hadde hoppet bakken ned, tøffet Bjørn Wirkola seg ved å løfte lua opp i øvre posisjon.
I anledning vinterlekene i Sotsji presenterer BOK365 noen nostalgiske tilbakeblikk på vinteridretten slik den var den gang NRK var eneste kanal og norske skihoppere dominerte sporten. Den gang det ikke var særlig lett å hoppe etter Bjørn Wirkola, og han psyket ut konkurrentene ved å løfte lua opp i øvre posisjon etter hoppet. Den gang det var ekte mannfolk til …
Før i tiden, før vindmåleren bestemte hve som skulle vinne hopprennene, sto en ung mann på toppen av Holmenkollbakken og rettet på lua. Han visste det ikke selv, og ikke konkurrentene heller, men verken da eller noen gang senere skulle det bli særlig lett å hoppe etter ham.
Hans navn var Bjørn Wirkola, og han hoppet samtlige bakker han var i nærheten av ned. Til bunns. Bjørn Wirkola hoppet langt, og han hoppet pent. Derfor vant han det som var av skirenn i noen korte hektiske sesonger. Heldigvis var VM-sesongen 1966 blant dem. Jeg var ni år, og Bjørn Wirkola var litt større en Beatles og Gjermund Eggen til sammen.
Når Wirkola hoppet i Holmenkollen, sto han oppført med vanlig, mager skrifttype i programmet. Med utlendinger i fete typer både foran og bak. Publikum hadde før man kom så langt varmet opp med cirka femti nordmenn ingen hadde hørt om med vanlig skrift. Så kom det kanskje en slenger av en svenske i fete typer, noen nye nordmenn i vanlige, og så ble det brått alvor: Fete typer tett i tett: Dieter Neuendorf, Jiri Raska, Reinhold Bachler, Topi Mattila og så … midt blant de fete; én mager. Litt stusslig å se til, men navnet var ikke særlig stusslig: Bjørn Wirkola fra Alta. Man kunne ta på Kollenbrølet.
På toppen rettet Wirkola igjen på lua, som på daværende tidspunkt var trukket godt nedover ørene, så gled han bakover slik at baktuppene på skiene støtte mot et eller annet. Deretter kastet Bjørn Wirkola seg opp og frem, og plantet skiene i sporene i ovarennet. Bjørn Wirkola vant dyrebar fart alt på toppen.
Sittestillingen var det lite å si på. Man sa i det hele tatt lite om sittestillingen på den tiden. Hoppet var laaangt, og uendelig vakkert. Brølet løftet ham et par meter ekstra. I tillegg vant han én til ved å bøye knærne lett før landingsøyeblikket. Bjørn Wirkola var best i verden både øverst og nederst.
På sletta snudde min helt seg og brettet lua opp i øvre posisjon mens han ventet på stil og lengde.
En time senere var han klar for andre omgang. Selv om han ledet med et verdenshav, hadde han samme startnummer som i første. Ikke noe ”den beste til slutt” den gangen, nei.
På sletta sto vi og så på femti nordmenn ingen hadde hørt om en gang til. Så kom utlendingene, og så kom Wirkola …
I VM i 66 var ikke femti nordmenn ingen hadde hørt om med. Men det spilte ingen rolle. Wirkola hadde start nummer 48 i den lille bakken og 53 i den store, med utlendinger både foran og bak, og han banket dem alle.
Lillesøster hadde forøvrig start nummer 53 i skoleskirennet det året, et poeng storebror ikke lot passere.
Wirkola ble mester. Hun ikke.
Så avrundet Wirkola sesongen med å hoppe 146 meter i Vikersund i verdens vakreste skihopp noensinne. Deretter vant han hoppuka tre ganger på rad, og avsluttet idrettskarrieren med å spille spiss på storlaget til Rosenborg som tok the double i 1971.
Det kommer ikke så mange det ikke er lett å hoppe etter fra bygdene nå til dags. Blant alle helter i øst og vest er mannen fra Alta den største.
(Foto: Faksimiler fra boken Knall og fall av Bjørn Wirkola og Bjørge Lillelien, Cappelen 1969)
(Teksten er fra Fra Wirkola til Wagstaffe av Atle Nielsen, Schibsted 2001)
