Lyrisk: Varsleren Dan Andersen
Dan Andersen skriver i år dikt om norsk fremmedgjøring. Da jeg slo boken igjen ble jeg sittende i en følelse av dyp uro. Samlingen Flaggtale er aktuell og inderlig dikterkunst.
Det er nå seks år siden Dan Aleksander Andersen (f. 1982) – til daglig redaktør for skjønnlitteratur hos Cappelen Damm – debuterte med samlingen Evighetsarbeid. Årets Flaggtale er hans fjerde bok. Helt siden debuten har Andersen vært en av kritikerkorpsets favoritter, noe som befestes med årets utgivelse.
Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv skriver at diktene tar oss inn i samtiden: «Dan Andersens dikt har et sterkt preg av å være ferskvare, uten at dette betyr at de har kort holdbarhet. Flaggtale er trolig årets mest folkelige og dagsaktuelle diktsamling.»
«En god dag»
Den svenske lyrikeren Ulf Eriksson skriver en bred omtale i tidsskriftet Vagant: «På 128 sidor disponerade i åtta avdelningar prövar Andersen ett rikt register av tonfall och stilar utan att helheten känns splittrad. Genomgående talar ett subjekt – ibland kollektivt, ibland individualiserat – som försäkrar oss olika saker: nationens värde, arbetets värde, kärleken till hustrun, den lyckade dagens förträfflighet, oron över barnen, det besvär immigranter orsakar, tomheten i den materialistiska strävan. Det är ibland roligt, ofta provocerande, några gånger direkt skrämmande.»
Hele Ulf Erikssons omtale av boka kan du lese her.
Det er vanskelig å hente ut kun ett dikt av denne poetiske understrømmen av ei bok. Vi forsøker oss likevel med et utdrag fra avsnittet «En god dag». Måtte mange finne veien til denne viktige boka.
Et tilbakeblikk: Vi starter familie
En verden i verden, årstidene kommer
først regn, så sol, og ungene ser opp fra stellebordet
med en slags bevissthet Jeg gir deg en bil
for at du lettere skal kunne gjøre ærender Årstidene
kommer, årstidene går: Først regn i måneder, gjelden,
så sol, nedbetalingen, og ungene gror til
Vi flytter til et bedre strøk, mindre hus, så et større
i samme område, ungene gror til
Vi høster ordene deres, og i begynnelsen
er selv det meningsløse til å forstå
som den største takknemlighet
Ungene gror til
De roper opp til oss og ber om hjelp
som om vi er guddommer, og iblant
får selv gudene hvile, iblant,
i øyeblikkene hvor nye verdener oppstår
elsker vi som guddommer
Vi smiler til hverandre over pliktene,
ser ned igjennom dagligdagen
på en verden som bare ønsker fred
og tidvis kjenner vi hva menneskene kaller
ekte lykke
******
