Finn Arnesen er død

Nå er pappa død. Som den stabukken han var, bestemte han seg for at nok kunne være nok, og det gikk heldigvis akkurat som han ønsket. Det siste halve året var den tidligere så aktive mannen mye plaget av sykdom og innlagt på sykehus igjen og igjen. De første par gangene kjempet han seg sammen med fysioterapeuten opp på beina, og førte rundetider gjennom stue og kjøkken med rullatoren. Men hjerteproblemer og stadige infeksjoner motarbeidet ham.

Hans store skrekk var å ende sitt liv på et sykehjem, og heldigvis slapp han det. Sist fredag ble han utskrevet fra sykehus for siste gang, da hadde han bestemt seg for at han ville hjem for å dø. Mamma Thove, som sto som en klippe ved hans side (og kranglet med ham så busta føyk), broren min Harald og jeg selv var sammen med ham konstant de siste tre-fire døgnene, godt hjulpet av hjemmesykepleien i bydel Grorud, som er fantastiske mennesker. Mandag 25. mars sovnet han rolig inn.

Pappa fikk et innholdsrikt og langt liv. For de fleste er han kanskje mest kjent som mannen som bygde opp Bladkompaniets stall av underholdningsforfattere. Han kjempet hele sitt voksne liv for at sjangeren skulle bli tatt på alvor, og hadde en nesten uhyggelig evne til å forutse hvilke talenter som kunne bli noe stort i bransjen. «Jeg vil gråte og le og grøsse på ryggen», sa han, da visste han at dette var bra! Han skrev også selv bøker, og var redaktør av flere magasiner, deriblant «Vi flyr», som omhandlet en annen av hans interesser.

Spesielt fly fra andre verdenskrig visste han enormt mye om Westernbøker, og film og musikk fra USA, var pappa alltid glad i. Men den første rundreisen i landet tok han i embets medfør, sammen med Kjell Hallbing. Han falt pladask for delstaten Arizona, og heldigvis følte mamma det samme for stedet da hun ble med ham dit første gang. I flere år la de sommerferien til USA, noen ganger på rundtur, men det var særlig Papago Inn i Scottsdale som lokket. Det var mye de var uenige om, men ikke feriemål. Mamma og pappa ville vært gift i 58 år i oktober i år.

Han sa ofte at hadde han ikke havnet i forlagsbransjen, ville han blitt filmregissør, og det var spesielt hyggelig for ham at hans eneste barnebarn, Anna, har påbegynt studier innen film og TV. Selv fikk jeg gleden av å jobbe i Bladkompaniet sammen med ham i ti år, og vi hadde også felles interesse i lokalhistorie og slektsgransking. Han var i mange år aktiv i Groruddalen Historielag, og involverte seg sterkt da Steinhoggermuseet på Grorud ble skapt.

Interessen for idrett hadde han nok mer felles med broren min, Harald. Pappa spilte fotball i Grei til han var en godt middelaldrende mann, og var aktiv bordtennisspiller. Helt til han gikk av med pensjon spilte han bordtennis på Bladkompaniets bedriftsidrettslag. Fram til et hoftebrudd i 2016 satte en stopper for det, gikk han daglig på fotballbanen til Grei og ryddet, og samlet tomflasker som gikk til inntekt for arbeidet Greis oldermannslaug gjør for idrettslaget. Så sent som på lørdag fulgte han og Harald en fotballkamp på TV, med en ørliten whisky i hånden. Da hadde pappa kuttet ut alle medisiner og sluttet å spise, for han slapp ikke det siste målet sitt med blikket. Som hans yndlingssanger sa det: «I did it my way!»

I stedet for bisettelse blir det, for alle som vil ta et siste farvel, minnestund i Greihuset, Apalløkkveien 29 på Rødtvet, torsdag 4. april kl. 14.00. Like kjært som blomster er et bidrag til Oldermannslauget i Grei, kontonummer 05200382414.

Finn Arnesen 2. desember 1932 – 25. mars 2019.

FRØYDIS ARNESEN