Festivaldikteren

Gunnar Staalesen er den norske krimforfatteren som har holdt liv i en seriefigur over lengst tid, og gjort det med stort hell og enormt gjennomslag, hjemme og ute.

Enkeltbøker av andre forfattere kan ha hatt kjempesuksess, og noen har blitt større bestselgere i inn- og utland enn Staalesens bøker. Men i omfang og varighet og stabilt høy kvalitet kan ingenting måle seg med Varg Veum-bøkene – heller ikke når det gjelder «gjenbruk» i alle former og formater. Veum ble da også kåret til «Tidenes norske krimhelt» i 2004. Den endelige kanonisering kan vel sies å ha kommet med tildelingen av «Rivertonklubbens hederspris» da denne oppdiktete personen mottok Den gylne revolver på 70-årsdagen, 16. oktober 2012!

Varg Veum som egentlig syntes å være født ut av og inn i mytenes og litteraturens store rom, utstyres med familie og bakgrunn i forfatterens store «Hundreårstrilogi».

Gunnar Staalesen ble født i Bergen 19. oktober 1947. Han er cand.philol. fra Universitetet i Bergen med hovedfag i engelsk. Han debuterte som forfatter allerede i 1969 med romanen Uskyldstider, men det kriminallitterære forfatterskapet begynte litt senere. I 1975 vant han andrepremie i en konkurranse forlaget Gyldendal avholdt med boka Rygg i rand, to i spann. Rivertonjuryen vurderte boka enda høyere og ga den prisen som beste krim dette året. To politimenn, Dumbo og Maskefjes, ble et kortvarig radarpar i norsk krim; de kom til å opptre i tre bøker. Det virkelige gjennomslaget kom da Staalesen introduserte privatdetektiven Varg Veum i 1977. Ingen kunne forutsi at samme etterforsker skulle opptre i en lang, konsekvent og uhyre velskrevet serie bøker som til nå (2015) omfatter 17 romaner og to novellesamlinger.

«DET ER IKKE UVANLIG AT LANGE BOKSERIER TAPER SEG I DET LANGE LØP, MEN BÅDE STAALESEN OG VARG HAR HOLDT KOKEN»

At Varg Veum er privatetterforsker og fungerer like godt under skiftende konjunkturer i kriminalsjangeren – også etter at politiromanen er blitt så dominerende – sier noe om den posisjonen Varg som seriefigur har fått hos leserne. Men Staalesens skrivegjerning omfatter langt mer enn bøkene om Varg Veum, selv om det må ha forrang når han nå er Årets festivalforfatter. Han har skrevet mye også for teater, og har blant annet dramatisert Amalie Skrams firebindsverk, Hellemyrsfolket. Et imponerende trebindsverk om Bergen gjennom hundre år, der hans privatetterforsker Varg Veum faktisk oppklarer et hundre år gammelt mord, er også blitt til scenekunst.

Varg Veum forekommer i dag både i film- og tegneserieversjon, i lydbøker og i hørespill. Så vel filmene som TV-serier er blitt svært populære i inn- og utland.

Staalesen har vært forfatter på heltid siden 1987, og har en omfattende litterær produksjon – mange flere bøker i ulike sjangrer enn vi her har kunnet nevne. Han debuterte som 22-åring, og ga altså ut et par politiromaner før han fylte 30. Ingen av den generasjonen krimforfattere som debuterte midt på 1970-tallet er aktive i sjangeren i dag utenom Staalesen. Det er ikke uvanlig at lange bokserier taper seg i det lange løp, men både Staalesen og Varg har holdt koken: To–tre av de senere bøkene hører til blant de beste i den lange rekken.

Bøkene om Varg Veum

Det begynte i 1977 med Bukken til havresekken der vi i første setning hører Varg Veum snakke i første person: «I begynnelsen var kontoret, og på kontoret var jeg.» Varg Veum er altså privatdetektiv. Han påtar seg oppdrag mot betaling, men tar ikke skilsmissesaker. Det kan bli lange ventetimer på kontoret, men når oppdragene kommer, blir de spennende nok.

Så vil noen kanskje innvende at Varg Veum aldri kunne ha tjent til livets opphold som privatdetektiv i virkelighetens Bergen. I litteraturen går det bra; i en populær-litterær sjanger er det helt i orden. Dessuten har han forbilder, riktignok fra en annen tid og fra andre og større samfunnsforhold. Varg kommer nesten helt ferdig, med en rekke karaktertrekk og holdninger, med en væremåte og et språk, som vi kjenner igjen fra Philip Marlowe, helt og privatdetektiv i romanene til den amerikanske forfatteren Raymond Chandler. I all hovedsak fungerer det hele strålende. Veumbøkene er etter alt å dømme det mest gjennomførte og mest vellykkede av alle forsøk på å omplante denne undergruppen av kriminalromanen til norske og nordiske forhold. Varg Veum forteller selv sine historier, og han gjør det i et språk som hører akkurat denne sjangeren til – røft, upolert, med kjappe replikker og utleverende karakteristikker, men også med følsomhet for taperne, med lett sentimentale holdninger til det vakre, med bilder som fanger inn byen og menneskene og konfliktene og setter dem i relieff mot det vi burde ha fått til – det bedre samfunnet vi skulle ha bygd, men som det ser ut som vi har gitt opp.

«ETTER HVERT BLIR HAN OGSÅ MORALSK FORARGET, PERSONLIG INVOLVERT I MANGE SAKER, OG SELVSAGT UTSATT FOR STOR FARE»

Da blir det Veums oppgave, når oppdragene kommer, å rydde opp i forbrytelser og overgrep av alle slag. De endrer karakter etter som årene går, fra narkotikaproblemer og saker knyttet til ekteskap og samliv i flere bøker, til miljøkriminalitet, prostitusjon, økonomiske forbrytelser – i sum alt det som undergraver og ødelegger og river ned. Veum er hederlig, og derfor fattig. Etter hvert blir han også moralsk forarget, personlig involvert i mange saker, og selvsagt utsatt for stor fare.

Staalesens bøker om Varg Veum skriver seg inn i en tradisjon vi gjerne kaller «hardkokt krim» – noen ganger brukes også benevnelsen «noir» om bøkene. De foregår alltid med storbyen som bakteppe, og med kriminalitet som i omfang og utstrekning tilsvarer en verden av overflod, stort forbruk, raskt tjente penger, sammenblanding av politikk, korrupsjon og kriminalitet. Alt dette er det selvsagt lite av i Bergen, og det er noe av Staalesens mesterskap at han kan bruke sin intime kjennskap til byen – geografi, historie, beboere – som åsted for så mange og så forskjellige forbrytelser. Vi er selvsagt i en sjanger som ikke tilstreber å skildre virkelighet, men som gjennom fortellingene likevel kan beskrive noe av virkeligheten de oppdiktede forbrytelsene plasseres i, og slik fungere samfunnskritisk.

«LOKALKOLORITT OG TIDSBILDE, OPPLEVD OG FARGET AV VEUMS SINNSSTEMNINGER, GIR MANGE AV BØKENE EN SÆREGEN INTIMITET»

Veum kan av og til være besk og bitende i sine kommentarer til hvordan samfunnet utvikler seg, og hvilket spillerom denne utviklingen gir for kriminalitet av mange slag. Men han har som seriefigur i tradisjonen fra Chandler en klar oppgave og en tradisjon å føre videre: Han må holde ryggen rak, gå nedover de skitne gatene, og rydde opp så langt han kan. Varg Veum blir involvert følelsesmessig i sine klienter og deres elendighet – i tråd med noen av sjangerens konvensjoner, men likevel på helt eget vis. Skylden for ulykke og motgang og kanskje til og med drap blir i stor grad tilbakeført til enkeltpersoner og deres moral og integritet.

I de tidlige Veum-bøkene skulle man nesten forvente et politisk budskap eller sterkt samfunnskritiske holdninger – dette var svært ofte tilfelle i norsk krim på 1970-tallet. Staalesen er ikke ute i politisk ærend som så mange av sine samtidige kolleger. Likevel har Veum sterke oppfatninger om samfunnsutviklingen, selv om de enten uttrykkes i noen av hans kyniske eller satiriske «wise-cracks» eller gjennom beskrivelser av personer han har lite til overs for. Veum viser samme forståelse som sine amerikanske forgjengere når vanlige mennesker har behov for hans hjelp, og uansett hvor langt ned Veum kommer – og det er dypt på sitt verste – er det noe i ham som person som får ham på beina igjen. Det handler om ryggrad, integritet og moral. Det kan holde hardt, i vanskelige tider både økonomisk og personlig.

Gjennom skiftende tider – Veum har snart solgt sine tjenester i førti år – forandrer forbrytelsene seg, verden ser annerledes ut og stiller helt andre krav til privatetterforskeren enn narkotikaforbrytelser eller sjalusidrap i de tidligste bøkene. Det er mangfoldige og varierte kriminalgåter Veum i samarbeid med politiet, eller like ofte i konflikt med dem, må løse – noen ganger selvsagt med fare for eget liv og for dem som står ham nærmest. Den ensomme ulv trives ikke alltid med å være ensom, og i mange skumle situasjoner er det andre – ofte nære kvinnelige bekjente – som overhodet gjør det mulig å komme levende ut av en sak og løse den.

Staalesen lyktes i sine første Veum-bøker med å omplassere en sjanger og en konvensjon som gjaldt større byer og organisert kriminalitet til små og lokale forhold i Bergen. Det er ingen liten prestasjon. Lokalkoloritt og tidsbilde, opplevd og farget av Veums sinnsstemninger, gir mange av bøkene en særegen intimitet. Varg føler for sin by, dens spesielle miljø, og gleder seg over utsikten fra kontoret om alt ellers er trøstesløst.

«FATTIG, DESILLUSJONERT, MEN MED ET HJERTE AV GULL – OG EN FLASKE AKEVITT TIL VERN MOT ENSOMHETEN»

Noen av konvensjonene – selve rammeverket for denne sjangeren – ligger fast gjennom alle bøkene, men også Veum blir eldre og forandrer seg med skiftende tider. Han er midt i 30-årene i de første bøkene, og ved å følge livsløpets kronologi, men la tiden forløpe langsommere inn i virkeligheten, lar forfatteren ham i de siste bøkene fremstå som en godt voksen mann med en enorm livserfaring og mange aktive år foran seg. Varg ble tidlig karakterisert som «fattig, desillusjonert, men med et hjerte av gull – og en flaske akevitt til vern mot ensomheten», selv om det under det ytre som kunne være både røft og hardtslående dukket opp et søkende og nølende og usikkert menneske som tviholdt på håpet og drømmen om en smule lykke og et verdig liv. Det har Veum aldri sluppet taket i. Bøker som Din, til døden (1979) og Falne engler (1989) ble lenge av mange regnet som høydepunkter i det som nå er blitt en lang serie. Det er grunn til å føye til noen av de senere bøkene – la meg bare antyde at så vel Vi skal arve vinden (2010) som Der hvor roser aldri dør (2012) er suverene krimromaner som bidrar kraftig til å gjøre Veum-serien til et storverk i norsk kriminallitteratur.

****

Krimbøker av Gunnar Staalesen

DUMBO OG MASKEFJES:  Rygg i rand, to i spann (1975) – Mannen som hatet julenisser (1976) – Den femte passasjeren (1978)

VARG VEUM: Bukken til havresekken (1977) – Din, til døden (1979) – Tornerose sov i hundre år (1980) – Kvinnen i kjøleskapet (1981)  I mørket er alle ulver grå (1983) – Hekseringen (1985)  – Svarte får (1988) – Falne engler (1989) – Bitre blomster (1991) – Begravde hunder biter ikke (1993) – Skriften på veggen (1995) – De døde har det godt (1996)  – Som i et speil (2002) – Ansikt til ansikt (2004) – Dødens drabanter (2006) – Kalde hjerter (2008) – Vi skal arve vinden (2010) – Der hvor roser aldri dør (2012)  Ingen er så trygg i fare (2014)

Du kan møte Gunnar Staalesen under hele krimfestivalen i Oslo 5. til 7. mars

(Foto: BOK365)