Romanen «Tom – den andre viljen» er en fortelling i grøssertradisjonen, men den kan samtidig sies å representere noe helt nytt. Cybergrøsseren har sett dagens lys.
I romanen skriver Runar K. Dahle om sju år gamle Christine, som det begynner å skje merkelig ting rundt. Det at hun nekter å snakke, er nå én ting. Men når fantasivennen hun kaller Tom får mer og mer makt over både Christine og familien, er gode råd dyre.
Forfatteren husker godt hvordan det aller første romanfrøet ble sådd:
– Vi hadde akkurat flyttet fra Bodø til Bergen, og jeg var alene hjemme med datteren min på tre år. Jeg satt på sengekanten hennes og hadde sagt god natt, da hun sa: «Du må si godt natt til han bak deg også».
Hårene reiste seg, men Dahle snudde seg ikke. Han valgte å sitte rolig for å utstråle trygghet og ro, forteller han – og føyer til om det uhyggelige minnet:
– Datteren min så lenge på meg, kikket forbi meg – og sa: «Nå går han ned trappen». Da jeg selv gikk ned etterpå, skrudde jeg på alle lys og trakk gardinene for. Datteren min nevnte aldri fantasivennen igjen, men i hodet mitt fortsatte noe å vokse fram.
Manipulasjon og empati
For å kunne skrive en realistisk fortelling med skrekk-elementer, har forfatteren blant annet gjort bruk av egne minner, fra da han og familien ferierte i et sommerhus utenfor Ebeltoft.
– I boken min utspiller det seg skumle scener her, og nå greier jeg ikke helt å skille egne minner fra de fiktive scenene i huset. Kort sagt, jeg er usikker på om jeg vil reise tilbake dit nå, ler mannen – som i boken gir oss gode doser med psykiatrihistorie, både reell og spekulativ.
Samtidig virker han også stødig når han skisserer opp noen av teknologisamfunnets kommende muligheter, og forfatteren har absolutt gjort sin research, forteller han.
Blant annet fant Dahle flere ting han kunne bruke i Mellom marmor og menneskeskjebner: Rønvik sykehus i det 20. århundre av Svein Fygle. Også Overvåkingskapitalismens tidsalder av Shoshana Zuboff kom godt med.
– Det var forbausende lite som skulle til før en enkel saksopplysning fra Overvåkingskapitalismens tidsalder ble forandret til noe skrekkinngytende i romanen, sier han.
Moderne hjemspøkelse
Romanen har realistiske rammer. Velkjente ting som BUP, mobiltelefoner – og en (skremmende) varmtvannstank er til stede. Gamle fjell, knauser, hus og veistubber får stå der som tause vitner og utgjør kontraster til alt det nye som er på vei inn.
– Smartteknologien har inntatt både kropp og hjem. For en stund siden leste jeg om et såkalt smarthus, som noen hadde hacket. Mannen i huset fikk ikke sove fordi noen skrudde av og på lyset på soverommet hans om natten. Dette er den moderne formen for hjemsøkt hus, et hacket hus.
Romanens stadig mer mystiske Christine beskriver forfatteren som et skikkelig nei-menneske.
– I dag fremelsker vi ja-mennesket, de pågående og effektive som alltid henger med på utviklingen. Men for meg representerer et nei mange flere nyanser, i alle fall i litteraturen. Et «ja» er et punktum, mens et «nei» er en invitasjon til noe mer. Hva ligger bak dette nei’et, kan vi eksempelvis spørre oss. Eller: Hva er det vedkommende er redd for?
– Uhyggelig
En av de virkelig snedige sidene ved romanen, er at den viser det uhyggelige ved at virkelighetsbristen vi kjenner fra psykiatrien, synes å være i ferd med å bli virkelig.
– Utviklingen av medieteknologien minner stadig mer om symptom på schizofrene vrangforestillinger: Som følelsen av å være overvåket, og frykten for at et chip er implantert i hjernen. Elon Musk sysler jo med disse chip’ene, samtidig som teknologiselskapene fortsetter å overvåke, selge og kjøpe menneskelig atferd, tanker og følelser.
– I dag står de her, rett utenfor vårt siste tilfluktssted: Vårt indre. Teknologiselskapene skraper på døra – og vil inn, sier forfatteren avslutningsvis.
