ANMELDT: Vansessa Springoras debut balanserer på grensen mellom memoar, kamprop og et oppgjør med litteraturens vesen. Den balansen holder hun hele veien, med stor dyktighet.
Springora, en 48 år gammel redaktør og serieskaper, har snudd hele Frankrike på hodet etter utgivelsen av Samtykket (Le Consentement) i fjor. Debatten som fulgte søkelyset mot virkelighetens G. (Gabriel Matzneff) har ført til at to andre kvinner har stått frem med sine historier, Matzneff har blitt anklaget for å fremme pedofili i sine bøker, blitt fratatt livstidsstipend for lavtlønnede kunstnere. Sammen med Camille Kouchners bok La familia grande som kom tidligere i år, og nettopp er utgitt på norsk hos Gyldendal, har den vært pådriver til å sette en seksuell lavalder i Frankrike.
Da V. er tretten år gammel, møter hun G., en nesten femti år gammel mann hvis litterære posisjon og oppmerksomme vesen gjør at hun faller pladask for ham. De to innleder et forhold som ikke sjokkerer omgivelsene i den grad det burde; samlivet deres blir utgangspunkt for to bøker G. skriver det året, og blir – mellom andre “affærer” G. har med tenåringer – omtalt på riksdekkende TV.
Kjærlighet og begjær
Det er en harmdirrende, sår og reflektert voksen Vanessa som forteller om tilranelsene G gjorde seg fra hun nettopp var fylt fjorten til hun ble seksten – ved å tylle V. inn i fortellingen om den store kjærligheten som redder ham fra alt annet, og hvor han samtidig gjøre seg til prinsen på hvit hest som redder henne fra et liv av ignoranse fra faren og det andre kjønn generelt, og attpåtil hjelper henne til å nyte sin egen kropp som hun burde. Han «frigjør henne», gjør henne til sin dronning. I tillegg til det fysiske, skrives det mengder av brev som fordrer en viss form – noe som gir ham et arsenal av «bevismateriale» om at det de gjorde, var ren kjærlighet og begjær. Hvordan kan hun si noe om at dette var uten samtykke, når det finnes tusenvis av linjer hvor hun angivelig bekrefter det motsatte?
Vanessa Springora:
Samtykket
Forlaget Oktober
176 sider
Oversatt av Agnete Øye
Farlig kjølvann
Springora gjør en god jobb i å vise, albeit til tider overtydelig, de unge jentenes utgangsposisjon: Dårlig selvtillit, isolasjon fra de rundt seg, en hang til pliktoppfyllelse. Alt dette bidrar til at G. legger merke til V., og klarer å gjøre henne til sin. Hun gjør også en imponerende kort og helhetlig analyse av det politiske klimaet som preget den intellektuelle venstresiden fra 68ernes tid, frem til åttitallsfeministenes strenge linje som V.s mor var del av, og som viser hvordan generasjonsideologiene har etterlatt seg et farlig kjølvann av frigjøring: noen blir stilt til ansvar for sine handlinger, noen som fra lovens side ikke skal ha det ansvaret. Barn kan ikke samtykke. Det er omsorgssvikt på et strukturelt nivå som skildres og stilles til veggs.
Det litterært mest interessante dilemmaet i omsorgssvikten, handler om bruk av barn og deres liv i virkelighetslitteraturens navn. Bøkene om, og til tider også med bilder av V., gjør at selv om hun kan frigjøres fra sin overgriper, reproduseres overgrepet for en fransk offentlighet. Hun spør seg selv om “litteraturen er en unnskyldning for alt”, og instinktivt er svaret mitt: nei, ikke for dette.
Personlig manifest
Vanessa Springora har samtidig et svært solid kildemateriale når hun avdekker ukulturen hun har vært offer for, noe hun gjør med overbevisning. Hun kjenner miljøet fra innsiden etter å ha gått gradene i Éditions Julliard, hvor hun nå er forlagssjef. Hun har helt tydelig funnet tilbake til språket hun en gang mistet og mistrodde: den tydelige, spisse oppbyggingen av fortellingen og den logisk reflekterende linjen hun står for i sitt personlige manifest, gjør boken nærmest aktivistisk engasjerende. Oversetter Agnete Øye har gjort en strålende jobb med Springoras tydelige og knivskarpe språk.
Voksne menn og barn
Etter endt lesning sitter jeg med to forbehold. I noen ytterst få tilfeller synes teksten uklar på om det er den femtenårige jentas synspunkter eller den voksne forfatterens refleksjoner som fremføres. Dette kunne fint vært et fint litterært grep hvis ikke nettopp modenhet og alder er så sentralt for boken, og tilfellene også omhandler i hvilke situasjoner det ville vært i orden for femtenårige V. å ha et forhold til en eldre mann. Som når hun snakker om den 22-årige og for så vidt sympatiske Youri eller undrer på om det patologiske ved G. er det som gjør ham skadelig. Hadde det vært en eldre mann, som etter flere forhold med kvinner på sin egen alder, falt for en tenåring og var oppriktig forelsket, ville bildet fortonet seg annerledes. På en måte er det sympatisk at forfatteren ser gråsonene til sin egen bekmørke situasjon, men likevel: det er voksne menn og barn dette handler om. Er det en mangel ved boka? Nei. Er det underlig at en femtenårig jente tenker dette? Nei. Men som en samvittighetsfull og kritisk leser (noe denne boka fordrer at man er) av et kampskrift for barns rett til å forbli barn, må man vurdere om forfatteren bør komme med formildende, kanskje godtatte unntak.
Modig og reflektert
Det andre forbeholdet er at Springora med fordel kunne latt leseren komme med noen av spørsmålene og konklusjonene teksten fordrer for egen maskin. Men med en lang historie om å ikke bli lyttet til, forstår jeg behovet for å ikke overlate tolkningene til tilfeldighetene.
Samtykket er blitt en sterk, modig og reflektert utgivelse, som oppnår nettopp hva den setter seg fore å gjøre: “Fang jegeren i hans egen felle, steng ham inne i en bok”.
MAREN KLEPPEN
