Hvis vi skal sende ut en bok i verdensrommet, slik at aliens best skal kunne forstå hvem vi nordmenn er, nominerer jeg herved Tegnehannes «Slik blir du et bedre menneske».
Hanne Sigbjørnsen, bedre kjent som Tegnehanne, har de siste årene hatt stor suksess med sin skarpe, observerende kåseri-tegneserie. Tegneserien, som går bi-ukentlig i Aftenposten, har også resultert i flere bøker – og denne våren utkom den femte i rekken.
Premisset for boken ligger i tittelen: Slik blir du et bedre menneske. Tegnehanne har samlet de beste klassikere fra Aftenpostens debattside, i tillegg nytt stoff. Sammen skal de utgjøre en samling «oppturer og nedturer» fra livet hennes så langt. Men til tross for hva tittelen skulle tilsi, er dette langt fra en selvhjelpsbok. Det er heller et skråblikk på det norske samfunn.
Knallsterke observasjoner
Hanne Sigbjørnsen:
Slik blir du et bedre menneske
Kagge
210 sider
Tegnehannes karakteristiske skråblikk er morsomt. Veldig morsomt. Mest av alt er det gøy fordi Sigbjørnsen ærlig deler av egne erfaringer og tilkortkommenheter. Og det er tilkortkommenheter man kan kjenne seg igjen i. Som sjalusi ovenfor arbeidskolleger, det å bli for full på fester eller å være keitete i sosiale settinger. Ikke verre enn at det er sjarmerende uperfektheter, som gjør karakteren enkel å bli glad i – for hun er oss alle.
I tillegg til å kjenne seg igjen i karakteren, får leseren gjennom Sigbjørnsens satire bli med inn i situasjoner man kan nikke gjenkjennende til. Da spesielt i når Tegnehanne tar opp konflikter som har opptatt samfunnet de siste årene, som håpløse realitykonsepter, bompengestrid og fake news. Konseptet, med de enkle strekene og tilhørende kåserende tekstene, fungerer veldig godt. Sigbjørnsens observasjoner er sterke, og hun tar oss på kornet.
Lett tone til ettertanke
De mange historiene, gjerne to-tre sider lange, er inndelt etter tema som «Høykultur og lavkultur», «Fra meg til deg», «Samfunnets støtter», og skal sammen utgjøre Tegnehannes guide til hvordan man kan bli et bedre menneske. Hvor vellykket dette forsøket på en rød tråd er, er mer diskutabelt. Historiene kommer litt hulter til bulter etter hverandre, uten noen spesiell sammenheng.
Men det betyr ikke at budskapet forsvinner. Her er det mange gode råd å ta med seg underveis, da spesielt hvordan man burde oppføre seg og hvilke mennesker man burde omgi seg med – og følge i sosiale medier). Tonen er kanskje lett, men innholdet oppfordrer til ettertanke.
Hvis skulle sendt en bok ut i verdensrommet så tenker jeg denne hadde gjort nytten. Tegnehannes våkne blikk sveiper over mye av det som rører seg det norske samfunn, fra køståing og bompenger til klima og veganisme. Boken er blitt et lite stykke moderne Norge.
NORA STEENBERG
