Er norsk important?

SPRÅK-PANEL: Fra venstre ordstyrer Håkon Haugsbø (med ryggen til), Henrik Høie, Sanna Sarromaa, Åse Wetås, Helene Uri og Oddmund Løkensgaard Hoel.

Norske tilstander: Inglishen truer – hvordan skal vi forsvare oss?

Er norsk important? Hvor viktig er norsk språk for ytringsfrihet, demokrati og samfunn? Som det fremgår av tittelen: Det er engelsken som truer. Bruken av engelsk øker både blant barn og unge og i arbeidslivet. Også i akademia tar engelsk stadig større plass og svekker utviklingen av norsk fagspråk, som er utgangspunkt for vokabular og språkbruk i mange andre deler av samfunnet. Hvordan påvirker dette samfunnsutviklingen – og hvordan skal vi slå ring om det norske språket?

– Et kjempespråk!

Slett ingen liten oppgave å gå løs på som første post over morrakaffen på Norsk Litteraturfestival for Oddmund Løkensgaard Hoel, statssekretær Kunnskapsdepartementet, Helene Uri, språkviter og forfatter, Åse Wetås, direktør i Språkrådet, Sanna Sarromaa, lektor og norsklærer, og Henrik Høie, elev VG3 Gausdal videregående skole – med Håkon Haugsbø som ordstyrer for det hele.

Disse skulle altså gi oss et innblikk i norske tilstander og se hvilke våpen som var egnet til å forsvare et lite språk i et lite land. Skrev vi forresten lite språk? Sorry, eller rettere sagt: unnskyld. Her kunne nemlig Helene Uri utstede en generell arrestordre:

– Vi må slutte å si at norsk er et lite språk. Det er 6000–7000 språk i verden, og norsk er kanskje på 150. plass. Norsk er et kjempespråk!

Dette kunne Åse Wetås bekrefte – hun løftet det endog opp mot 100. plassen.

Oppblåst engelsk-selvbilde

Innledningsvis fikk vi en beskrivelse av Rikets tilstand – gjennom summen av et par dusin gløtt, om hvordan engelsken smyger seg innpå oss: Låneord og anglisismer på VG-nett, i dagligtale og på skolebenken.

Henrik Høie, elev ved VG3 Gausdal videregående skole ga et godt bilde av hvordan man ikke kom unna engelsken på ymse fronter, og hvordan hans eget språk var påvirket av dette.

Hans tidligere lærer Sanna Sarromaa supplerte:

– Noen elever innbiller seg at de er flinkere i engelsk enn i norsk. Det er de ikke. De tror også at engelsk er et rikere språk enn norsk. Det er det ikke.

Norskfaget som oppsamlingsplass

Sarroma luftet også sin frustrasjon over hvordan norskfaget tidvis blir håndtert, som oppsamlingsplass og «søppelbøtte» for elementer man ikke finner plass til i andre fag – og at norsk dermed også er blitt «det nye O-faget».

TILSYNELATENDE INGEN KRISESTEMNING: Fra venstre Sanna Sarromaa, Åse Wetås og Helene Uri.

Uansett ble ungdommen ble raskt frifunnet for alt som eventuelt er gått galt på dette området:

– Ungdommen har alltid vært erklært håpløse og språklig på bærtur. Det er ikke hva sin skjer i utkanten, i ungdomsspråket, som er interessant. Hva som er relevant et det som skjer i mainstream, unnskyld: hovedstrømspråket, som i journalistikken og i formidlingsspråket, sa Oddmund Løkensgaard Hoel.

– Må få bedre forfattervilkår

Panelet siktet seg raskt inn på høyere utdanning som verstingen. Ni av ti forskningsoppgaver skrives på engelsk, fremgikk det av en bekymringsmelding fra Forleggerforeningen. Akkurat det delen var paneldeltagerne ikke udelt bekymret for – etter som mye av forskningen skal deles i et internasjonalt miljø.

– Jeg er mer opptatt av utdanningssiden enn av forskningsspråket, og at vi bringer et godt norsk fagspråk ut i arbeidslivet, sa Oddmund Løkensgaard Hoel.

OPPTATT AV GODT NORSK FAGSPRÅK: Oddmund Løkensgaaed Hoel, sammen med Åse Wetås og Helene Uri (i midten).

Åse Wetås supplerte: – Det er viktig at vi får god systematisk videreformidling av forskningen på norsk, selv om forskningsoppgaven er skrevet på engelsk

På utdanningssiden var det ingen som omfavnet de norske tilstandene, Åse Wetås understreket at god norsk formidling var nedprioritert og at det ikke lønner seg å utvikle norskspråklige lærebøker – fordi man mangler nødvendige stimuli. Bedre forfattervilkår var det tydelige ønsket her.

Uri understreket at også andre faktorer spiller inn, som at vi har fått flere internasjonale studenter og flere internasjonale ansatte.

Ikke motiverte

Avslutningsvis penset Håkon Haugsbø debatten inn på sidesporet sidemål – vel vitende om at risikoen for avsporing var faretruende nær.

– Jeg synes det er meningsfullt at elevene mine leser nynorsk litteratur og nynorske tekster. Nynorsk og bokmål ligger såpass tett at brukerne av de to kan forstå hverandre. Men hvorfor mine elever må lære nynorsk grammatikk og å skrive nynorsk, er vanskeligere å forstå. Jeg er ikke motivert for det, mine 15 år gamle elever er ikke motivert for det. De vet at de med stor sannsynlighet aldri vil få bruk for dette, sa Sanna Sarromaa, og la til: – I min finske oppvekst hadde vi i svensk som sidemål – et språk som jo ligger langt fra svensk. Jeg likte det ikke da, i Finland kalte vi det for tvangssvensk. Men da jeg senere gikk på universitet i Norge, tok det meg bare et par måneder å forstå mine norske forelesere. Svensk åpnet dører til andre nordiske språk. Nynorsk åpner ingen dører som ikke allerede er åpne.

– Ta vare på nynorsk-folk

Helene Uri lot seg ikke friste til å stikke hånden altfor langt inn i vepsebolet, men nøyde seg med å fastslå at sidemål-debatten i hvert fall har ført til at vi har høy språklig bevissthet, og at den har økt både temperatur og kompetanse her til lands.

Åse Wetås understreket at vi har to sidestilte skriftspråk i Norge, og at: – Det er mulig å bli glad i nynorsk grammatikk.

Statssekretær Oddmund Løkensgaard Hoel, som også er tidligere leder av Noregs Mållag, hadde følgende avsluttende oppfordring: – Tradisjonelt har nynorskfolk vært overrepresentert i kampen for det norske språk mot engelsken, så det er viktig å ta vare på oss.