Enda en norsk tragedie

Om Anders Behring Breivik går det an å tenke at han var en perfekt storm av ondskap og diabolsk gjennomføringsevne, av en type det er vanskelig for et samfunn å fullt ut beskytte seg mot – eller forstå. Philip Manshaus, derimot, var en annen historie. Den om varslet copycat-terrorisme.

Ble redd av forandringene

Anders Hammer dokumenterer i denne boken at Manshaus’ radikaliseringsprosess ble observert av mange, over en periode på to år. Stemoren Ellen, faren Morten, to eldre brødre, den yngre søsteren Johanne, tanter, onkler og venner – alle forsto de at noe hadde skjedd med den egentlig sjenerte og reserverte gutten fra en av Norges mest velbeslåtte kommuner.

Johanne, adoptert fra Kina, ble redd av forandringene hun så, og betrodde seg stadig, via tekstmeldinger og chatter, til kjæresten sin i Portugal. Manshaus selv gjorde få forsøk på å skjule det hatefulle, rasistiske tankegodset som hadde annektert bevisstheten hans. Han luftet det over kjøkkenbordet, og forsøkte å verve venner til «rasekrigen» han mente måtte komme.

Deprimerende typisk

Anders Hammer står allerede bak TV-serien «Philips vei til terror», som NRKs «Brennpunkt»-redaksjon viste i fjor. Terroristen fra Bærum – radikaliseringen av Philip Manshaus er langt på vei bokversjonen av denne, lagt opp med den samme kronologien og dramaturgien. Vi slippes rett inn i den vonde dagen 10. august 2019. Deretter bretter Hammer ut familiehistorien og radikaliseringsprosessen i bokens del 2, og rettssaken i del 3.

Anders Hammer:
Terroristen fra Bærum – radikaliseringen av Philip Manshaus

dokumentar
J.M. Stenersens forlag
208 sider

Men når historien boken forteller virker så kjent, er det ikke bare på grunn av NRK-serien. Det er også fordi historien om Philip Manshaus er så deprimerende typisk for tiden vi lever i. Den om en gutt, i dette tilfellet en med «alle muligheter» i «verdens beste land», som på et ulykksalig tidspunkt i sitt unge, søkende liv faller ned i det sorteste kaninhullet på internett – og aldri kommer ut igjen. Vi leser og hører varianter av denne historien etter hver skoleskyting og og annethvert massedrap.

Gjennom mange faser

Hammer kan selvsagt ikke svare fullt ut på spørsmålet om hvorfor dette skjedde med akkurat Philip Manshaus. Men han leter etter ledetråder på alle de naturlige plassene, og primært i en psyke som slår en som fragil og omskiftelig.

Manshaus selv har vært påpasselig med å avkrefte at den biologiske morens selvmord, da gutten var fire, har spilt noen avgjørende rolle. Han har videre lagt ned betydelig energi på å avdramatisere at han i oppveksten gikk gjennom et usedvanlig stort antall faser.

At unge mennesker tester ut ulike identiteter på veien til å finne seg selv, er regelen snarere enn unntaket. Men det virker å ha vært noe manisk i måten den unge Manshaus stadig skiftet stil og beite på. Fra blåhåret «emo»-kid på Oslo S den ene dagen, til havregrøtspisende kostholds- og treningsfanatiker den neste.

Usofistikert «ideolog»

Hammer belyser grundig hvilken usofistikert «ideolog» Manshaus var. En halvstudert nynazist som knapt hadde lest en bok, enn si et helt «manifest», og som baserte hele sin tankeverden på intellektuelt uforpliktende Google-søk. Manshaus, forstår vi, var hundre prosent et ektefødt barn av internettets mørkeste kroker.

Med dette kompliserte stoffet, så ofte fullt av sjargong og mer eller mindre hemmelige koder, gjør Hammer en forbilledlig pedagogisk jobb.  Han skriver klart og helt uten dikkedarer, og forklarer 4Chan, 8Chan og lignende nettkultur-fenomener med effektive setninger som er til å forstå for alle, enten du er 14 eller 84.

Terroristen fra Bærum – radikaliseringen av Philip Manshaus er i det hele tatt nøktern og ujålete, trygg på at historien den forteller er viktig og hviler i seg selv. Selv ikke når han skriver om politiets elendige responstid den skjebnesvangre dagen i 2019, hever Hammer stemmen. Han lar faktaene tale for seg selv.

Gjør inntrykk

Det som gjør størst inntrykk i boken, er likevel portrettet Hammer tegner av Johanne. Her har forfatteren gjort et ytterst fortjenestefullt arbeid. Den unge jenta blir levende for oss – usikker og optimistisk, glad og trist, lukket, men på vei ut i livet, med kreativitet i kroppen og hodet.

Beskrivelsen av hvordan det lille barnet likte å leke med perler, er stilt knusende. Bildet som tegnes av hvordan den fem år eldre Philip en gang var lillesøsterens beskytter, og så det som sin oppgave å sørge for at hun ikke løp ut i trafikken, er til å gråte av.

Det tolvte kapittelet, «Familien min er egentlig ikke min, på en måte», består utelukkende av utdrag fra dagboken Johanne skrev vinteren 2014, da hun var 11 år. Det handler om hester, handlelister og helt vanlige dager, aprilsnarr, dans og et speilreflekskamera Johanne har så veldig lyst på.

Den unge jenta var opptatt av fotografi, og skulle begynne i andre klasse på videregående, med medier og kommunikasjon som spesialisering, da hun ble skutt av sin bror.

Det er ikke til å holde ut.

MORTEN STÅLE NILSEN