Lyrisk: Stein Mehren til trøst.
Sist uke brakte vi Tarjei Vesaas sine ord om at poesien er gudanes tungemål.
Det er gått ett år siden Stein Mehren (1935-2017) forlot oss. Han forblir blant våre fremste forfattere. Mehren skrev gjerne om kjærligheten, kanskje derfor hans dikt ofte faller naturlig når vi opplever sorg og er i behov av trøst. Finere adelsmerke får ingen dikter.
Denne uka mistet en god venn så altfor, altfor tidlig sin elskede. Tre unge gutter mistet en mor.
Denne er til deg, Petter.
EN STOR KJÆRLIGHET DØR ALDRI
En stor kjærlighet dør aldri, selv om de elskende
skilles. Kjærtegn som ble mottatt, springer ut
selv etter at de er glemt og deres frø er talløse
Det er frukt og løv og korn i dine kjærtegns spor
som i et landskap om høsten, dager som fylles
av glansen fra mørke flammende netter … Bestandig
er kjærligheten, mer omfattende enn de elskende
og blikkets salige lys kan ha vært lenge underveis
før det tente mitt, vi kan ha vandret hvileløst
gjennom slekter før vi møttes og gjenkjente hverandre
Nu vandrer din lengsel tidløst i meg, ditt ansikt
vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt
Alltid vil jeg være underveis i dine trekk, hemmelig
oppspore stormer og stjerner, røre strenger ingen
har rørt ved og se en demring selv i alders drag
Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig
ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker
tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis
i nye mennesker, i nye elskende, tidløst i all tid
Stein Mehren
