LYRISK: Camilla Groth har i høst utgitt «Rundt jorda» - noe så ytterst sjeldent som en økologisk sonettkrans.
Sist søndag publiserte vi lista over de femten mestselgende diktsamlingene i november. Vi påpekte da det smått ekstraordinære i at Cappelen Damm står som utgiver av halvparten av bøkene på lista. Nå hører vi selvsagt også at det murres i enkelte mørke kroker over den dikteriske verdien av «instagram-poesien» – og at Cappelen Damm skulle stå som ansvarlig «pusher» av denne type «ny-poesi».
Vi kan berolige dere i krokene med at forlaget byr på flere varianter. Camilla Groth (f.1973) har fra debuten med diktsamlinga Nature-boy i 2008, utgitt sine bøker på Cappelen Damm. I høst er hun ute med noe så sjeldent som en sonettkrans. Dessverre har kransen ennå ikke plassert seg på ovennevnte bestselgerliste.
Sonetten er en poetisk strofeform, en stringent bunden diktform. En sonettkrans består av 15 sonetter med tematisk sammenheng, der siste verselinje i hver sonett er den første verselinjen i den neste. Den 15. og siste sonetten er dannet av førstelinjene til de 14 foregående.
Rundt jorda handler i bunn og grunn om vår og naturens sårbarhet. Slik sett har boka skremmende aktualitet. Dyr, insekter, virus, skyer, mennesker og naturfenomener veves med utgangspunkt i sårbarheten, sammen. Samlingen fortjener med dette langt større oppmerksomhet enn den har fått.
Mottagelsen hos kritikerne har dog vært god. I Humbaba.no – tidsskriftet for poesi og poesikritikk – skriver Sindre Ekrheim: «Groth påkallar den enkle naturerfaringa og det jambyrdige samspelet mellom mennesket og natur som ei mogleg kriseløysing. Og Rundt jorda skal ha for å vere vågal og for å knyte sterke band attover, til tradisjonen. Det finst grunnar til at me er komne nett hit som me er komne.»
Fra Rundt jorda henter vi tredje søndag i advents lyriske. Vi velger oss den 15. – og som i sonett-terminologien har navnet mestersonetten.
15.
Jeg er et vesen mindre enn en pore
jeg velter verden over i et slag
som stillhetens atomer i trebordet
kan bre seg ut i byer på en dag.
Jeg er så rund som øyet, selve kloden
et stoff som både lever og er dødt
er jeg en gud som driver den syndfloden
vilt innover i mitt sinn og mitt kjøtt.
Der alle retninger med ett er borte
i pust og hoste, nysets svev og klang
beveger jeg meg rundt i sorgens skjorte
for svarttrosten, den sitter her og synger
i treet, renser sinn med fuglesang
i glimt, en vektløshet i alt som tynger.
Camilla Groth, Rundt jorda – En sonettkrans (Cappelen Damm, 2020)
