De av oss som leste «Kveldens ubehag» i høst har ventet med skrekkblandet fryd på oversettelsen av Marieke Lucas Rijnevelds nye roman, “Min kjæreste skatt”. Vi blir ikke skuffet.
“Min kjæreste skatt, jeg sier det like gjerne rett ut: (…) Den gjenstridige sommeren lå du som en kalv i seteleie på mine sykelige lengslers fødestue, jeg var vanviddets håndlanger, jeg visste ikke hvordan jeg kunne klare å ikke ville ha deg, du, den himmelske utvalgte, (…) du var et sånt dyr som de ikke hadde lært om, duhadde ikke fire mager, du hadde én, som var umettelig (…)”
Slik begynner det hele. Romanen følger en førtini år gammel hebefil dyrlege som over en sommer lokker en fjorten år gammel jente inn i et forhold hun ikke forstår dybden eller konsekvensene av. Under dekke av å ta ekstra godt vare på dyrene på farens gård søker han henne ut i låven, ute på engene, på soverommet hennes da hun er syk, og etter hvert forfølger han henne i en varebil på veiene mellom vennemøter og gården hjemme. Hun er et perfekt offer: søkende etter tapet av en bror og morens forsvinning, lever på grensen mellom fantasi og virkelighet, og utilpass i overgangen mellom barn og voksen, gutt eller jente. Svingningene gjør henne lett å manipulere, han drar utnytte av hennes skyldfølelse og usikkerhet.
Stor symbolkraft
Det er tre ting som gjør dette til en virkelig god roman: det første er Rijnevelds ekstraordinære bruk av bilder og detaljer som vanligvis ikke ville falt deg inn, men som glir helt naturlig inn i teksten. Forfatteren legger frem handling med utrolig stor symbolkraft som nærmest kan virke overtydelig for leseren, men som følges av et ord eller en setning som du aldri ville ventet deg. Man vet hele tiden hvordan dette skal ende, det kan ikke ende godt, men han finter ut og vender jorden så mange ganger at alt kommer opp i dagen litt etter litt. Det andre er en veldig spennende fortellerposisjon.
Marieke Lucas Rijneveld:
Min kjæreste skatt
Solum Bokvennen forlag
296 sider
Oversatt av Hedda Vormeland
I sin forrige roman benyttet han barnets røst og kreative logikk til å vise frem den dysfunksjonelle familien – her sprer han de samme elementene mellom en rådvill og skyldbetynget jente som “samtaler” med Hitler og Freud om kvelden, kan fly og er skyldig i 11. september, og en voksen mann som forsøker å vri sine følelser til noe gyldig og godt, som de begge vil. Denne forvrengningen av virkeligheten fra begges side, men som skyter i forskjellige retninger, gjør at hele teksten får en febril følelse, den oser nærmest av desperasjon, et hastverk som vi tvinges med i ikke bare i handling, men også i tegnsetting – det er så få punktum at man nesten ikke får trukket pusten, selv om man leser stille. Et stødig stykke formskrift, med andre ord.
Ned i møkka
Å sammenligne den med Lolita ville fort bli litt for opplagt, men Rijneveld legger selv opp til det ved å låne vokabularet til Nabokovs Humbert Humbert: Hun er en “nymfe”, hun setter fyr i ham, de skal reise sammen til et sted hvor forholdet deres kan forstås bedre. Hele romanen er skrevet som et feberhett brev til henne, hans kjæreste skatt, hvor han delvis ber om tilgivelse for sine handlinger, delvis et forsvar fra hans perspektiv, ikke ulikt Humberts skriftemål. Men hvor Nabokov skriver med en henslengt glamour som står i sterk kontrast til de nedrige handlingene, og til en viss grad blir frikjent av sitt offer senere i romanen, dykker Rijneveld lenger ned i møkka. Til tider rent bokstavelig ved å skrive metaforer til alle sykdommene, byllene og volden som fører med et gårdsliv: Det skal skjæres av, insemineres, dissekeres, kureres, hun er lille kalv, Oteren, Frosken og Fuglen. Det dyriske og ekstremt kroppslige gjør det heslige så mye mer poengtert, og man fritas i større grad for å falle for fristelsen til å kjøpe “romansen”.
At man aldri mister synet av det groteske betyr ikke at forholdet leseren får til dyrlegen ikke er uten sympati. Når man senere i romanen får høre historier om hans egen barndom og forholdet til en skadelig mor, som males opp som enda mer grusom enn han selv, ser vi hvordan skadede barn også blir skadede voksne, og han forsøker derfor å overbevise seg selv om at han vil elske denne fjortenåringen for alltid – han er ikke som moren eller andre hebefile, som gjør dette av tilsynelatende ondskap. Det er også evige runddanser med seg selv, da selvinnsikten skjærer gjennom fantasien, hvor han ser hva han gjør og hva han påfører sin “kjæreste skatt”. Rijneveld manøvrerer leseren dyktig igjennom den forpinte mannens valg og kvaler, og viser forskjellen på kjærlighet og besettelse han selv ikke forstår.
Traumeprosess
På samme tid får vi hele tiden innblikk i den unge jentas liv og tanker, både igjennom samtaler med dyrlegen og lange passasjer vi følger henne gjennom hans penn. Med moren borte og en far som ikke visste hvordan man skal være rundt en datter, var mannen som alltid var til stede et naturlig valg. Han kaller det “forlatthetssåret som ble revet nådeløst opp igjen hver gang noen dro sin vei”, og som han vet å manipulere. En sidenote: I Kveldens ubehag drømmer den unge fortelleren at dyrlegen skal redde henne fra gården og elendigheten – er dette fantasimisfosteret om hvordan det ville gått? Brevet til henne er skrevet flere år etter at denne sommeren fant sted, og hun har på dette tidspunktet hatt en lynkarriere som artist, og skrevet et helt album om mannen hun trodde hun måtte tilhøre fordi ingen andre tok tak i henne.
Dette blir gjennomgått av magistere senere i romanen, mens dyrlegen sitter inne og fremfører til sitt forsvar: “og jeg lurer på hvorfor alle de kjendisene slipper unna med det og ikke jeg”. Dermed kommer mye av handlingens etterspill dryppende ned i romanen, og man skjønner omfanget av traumet av at den siste som skulle passe på henne faktisk misbrukte hennes tillit og uvitenhet. Både som voksen og som barn er musikk og lyrikk viktige kilder til både hennes faktiske alder og mentale tilstand, og det er sjeldent noe oppløftende. Når man hele veien får disse dryppene av jenta traumeprosess så elegant eltet inn i det dyrlegen ofte ser på som kjærlige tilbakeblikk til det de hadde, ser man også fordreiningen i hans blikk på sitt tydeligste.
Storslagen gjendiktning
Selv om det vi får lese om er forferdelig og urovekkende, er det likevel et velskrevet brev som har fått mange velfortjente lesere i oss, men som jeg håper aldri nådde sin tiltenkte 14-åring som ikke fikk vokse opp i fred. Takk til Hedda Vormeland for en storslagen gjendiktning, jeg håper andre land er velsignet med like gode oversettere slik at denne når bredt ut. Det er en roman du kommer til å hate å elske.
MAREN KLEPPEN
