– Robinson Crusoe har på 300 år gått fra å være en heltemodig fortelling for barn til å bli en kompleks voksenroman, sier Peter Fjågesund, som har oversatt hele versjonen til norsk.
Forbausende få svarer «Robinson Crusoe» når de blir spurt hvem de vil strande på en øde øy med, men det er ingen grunn til å velge ham bort, heller ikke litterært. I dag er det 300 år siden boka ble utgitt for første gang og originaltittelen fra 1719 kan få det til å svimle for noen hver:
«Livet og de forunderlige og overraskende opplevelsene til Robinson Crusoe, sjømann fra York, som bodde helt alene i åtteogtyve år på en ubebodd øy på kysten av Amerika, ved munningen av den store Orinoco-elva, etter å ha blitt skylt i land ved et skipbrudd, hvor hele mannskapet omkom unntatt han selv, med en beskrivelse av hvordan han på forunderlig vis ble befridd av sjørøvere. Skrevet av ham selv»
Puh.
Politisk betent roman
Peter Fjågesund har for første gang oversatt hele teksten til norsk. Solum Bokvenennen utga verket i fjor høst i forkant av jubileet. Fjågesund er professor i britisk litteratur og kultur ved Universitetet i Sørøst-Norge, Bø i Telemark.
Hva er det egentlig vi har lest i våre gulnede barndommer?
– Forkortede og på andre måter tilpassede utgaver. Jeg var rundt ti år da jeg fikk Robison Crusoe av Daniel Defoe i gave og det som brant seg mest fast, var illustrasjonen av Robinson på flåten der han prøver å komme seg til land etter forliset. Han berger stumpene før han må klare seg sjøl i flere år. Også jeg er flasket opp på at Robinson var en vestlig helteskikkelse, sier Fjågesund.
Hva var den neste utgaven du leste?
– Nei, jeg leste vel ikke boka skikkelig før jeg satte meg til å oversette den. Det finnes en utgave på norsk fra en del år siden som ikke er så langt fra å være komplett, men jeg har basert min oversettelse på andreutgaven av Norton Critical Edition, en sammenholdelse av alle de seks utgavene Daniel Defoes forlegger, William Taylor, ga ut i 1719.
Hva fant du nå, 300 år etter?
– At det er en moderne, kompleks voksenroman vi sitter med. En ti-tolvåring vil neppe interesser seg for de tunge, religiøse grubleriene Robisons driver med og dialogene han har med seg selv. Samvittighetskvalene han har overfor både faren og Gud, er i høy grad kappet bort i andre versjoner. De politiske holdningene han har overfor Englands kolonier, er bent frem problematiske, lest med dagens briller. At boka ble kraftig beskåret til å være en heltebok om Robinson som overlevde prøvelsene, er til å forstå. Dette skjedde med mange klassikere. Plottet i boka er ganske overfladisk og tydelig, så den egnet seg for sånt.
Tunglest på engelsk
Hva sier studentene dine om romanen?
– Du, jeg har nettopp lagt den opp for studentene mine og det er heavy å komme gjennom den på 300 år gammel engelsk, selv om det er bemerkelsesverdig hvor lite det engelske språket har endret seg på disse årene. Går du tre hundre år tilbake i norsk språk, finner du noe helt annet. Jeg er spent på hva de vil oppfatte og problematisere ved den.
Hvordan gjøv du løs på oversettelsen?
– Jeg leste ikke hele romanen, men prøvde å oversette noen sider, forsøkte å finne et språklig leie. Å ikle en 300 år gammel bok med det 21. århundrets språk, gjør at det blir noen kompromisser. Det som overrasket meg mest, var at jeg fikk mindre og mindre sympati med Robinson Crusoe, sier Peter Fjågesund.
Hva tenker du om boka som fenomen i sin tid?
– Daniel Defoe var en vanvittig kreativ forfatter som klarte å lage robinsonaden, starte sin egen underholdningssjanger. Boka forener to sjangertyper, både en guttestory og en alvorlig, seriøs roman. Defoe sies jo også å ha funnet opp den moderne journalistikken og har også ment at Robinson Crusoe skal være troverdig. Både avstander, antall reisedøgn og andre fakta ser ut til å stemme. Boka fortjener å bli lest og debattert i dag, ikke minst på grunn av de politiske holdningene som er i den fulle versjonen, sier Peter Fjågesund.
Men det finnes mer Robinson Crusoe. Disse bøkene har ikke oversetteren brydd seg om ennå, men forlaget har oversikt:
– Vi fikk innkjøp på originalen, men venter med å oversette de to andre bøkene. Bok nummer to er en historie som går tilbake før dette og nummer tre er et rent sakprosaverk, sier Gunnar R. Totland i Solum Bokvennen.
