Lyrisk: Den briljante sveitsiske skuespilleren Bruno Ganz døde fredag i Zürich. Ganz ble 77 år gammel.
Alle har kanskje en favorittfilm og en favorittskuespiller. I det lyriske hjørnet heter filmen «Der Himmel über Berlin» (Lidenskapens vinger). Skuespilleren het Bruno Ganz, på fredag gikk han ut av tiden.
Ganz var kanskje mest kjent for portrettet av Adolf Hitler i den prisbelønte filmen «Der Untergang» fra 2004, men uforglemmelig er også rollen som engel i Der Himmel über Berlin fra 1987. Filmen gav Wim Wenders regiprisen under Cannes-festivalen samme år. En film som har alt: Vidunderlig foto i svart/hvitt og farger, av den den gang delte Berlin, dialog og skuespillere. Vår gamle kjenning Peter Falk, mest kjent som politidetektiven Columbo, har også en stor rolle i filmen.
Manus var skrevet av Wim Wenders og den senere kontroversielle vinneren av Ibsen-prisen, Peter Handke. 
Under et utdrag av diktet «Barndommens sang» («Lied Vom Kindsein») av Peter Handke, fra «Himmelen over Berlin». Her kan du høre Bruno Ganz lese diktet til klipp fra filmen. Du må ikke kunne tysk for å høre hvor vakkert han leser.
Hvil i fred, Bruno Ganz.
BARNDOMMENS SANG
Da barnet var barn
gikk det med lekende armer.
En bekk var som en elv,
elven var stor og bred
og den lille vannpytten var havet.
Da barnet var barn,
visste det ikke at det var barn.
Alt virket besjelet,
og alle sjeler var som av ett.
Da barnet var barn,
mente det ikke noe om noe,
hadde ingen vaner,
satt ofte med beina i kors,
løp uten tilløp,
hadde en virvel i håret
og skar ikke ansikt når det ble fotografert.
Da barnet var barn,
var det tid for spørsmål som:
Hvorfor er jeg meg og ikke deg?
Hvorfor er jeg her og ikke der?
Når begynte tiden og hvor ender verdensrommet?
Er ikke livet under solen bare en drøm?
Er ikke det jeg ser,
hører og lukter
bare skjær
av en verden før verden?
Fins det onde egentlig,
og mennesker som faktisk er onde?
Hvordan kan det ha seg
at jeg er som er meg
ikke eksisterte før jeg ble til?
Og at en vakker dag
vil den som er meg
ikke forbli den jeg er?
Peter Handke
