En ny dag truer

«Jeg våkner.

Så må jeg finne ut hvem jeg er. Det er ikke bare kroppen – å åpne øynene og oppdage om huden på armen min er mørk eller lys, om håret er kort eller langt, om jeg er tykk eller tynn, gutt eller jente, arrete eller glatt. Å tilpasse seg kroppen er det enkleste, når man er vant til å våkne opp i en ny en hver morgen. Det er livet, konteksten til kroppen, som kan være utfordrende.

Hver dag er jeg en annen. Jeg er meg selv – jeg vet at jeg er meg selv – men jeg er også en annen.

Sånn har det alltid vært.»

Slik starter den amerikanske ungdomsbokforfatteren David Levithans Hver dag, som utkom på norsk i 2012. Boken foreligger nå i pocketutgave, i anledning lanseringen av oppfølgeren, En annen dag.

David Levithan:
Hver dag

Barn og ungdom
Gyldendal
378 sider
Tonje Røed

Bokens forteller, A., våkner hver dag i en ny 16-åring, på et nytt sted. A. har akseptert sin tilstand, og lært seg å være i den – men så: En dag er A. i Justins kropp. Justins kjæreste, Rhiannon, forandrer alt. For A. blir forelsket.

Møtene mellom A. og Rhiannon er vanskelige. Den ene dagen er A. en suicidal jente, den neste en overvektig gutt, senere en Beyonce-kloning. Et cetera. Hvordan kan A. – som aldri vet hva neste dag vil bringe, hvem eller hvor hen kommer til å være – klare å knytte seg til noen, klare å knytte noen til seg?

Fra kropp til kropp

Levithan demonstrerer hvor vanskelig det er å se forbi det ytre. A. forflytter seg fra kropp til kropp, og har derfor aldri hatt et «biologisk» kjønn. Dette kan leses som at kjønn og legning ikke er viktige. Problemene står likevel i kø: Dersom de har sex, har A. sex med Rhiannons kropp, og blir således kjent med den. Men hvem har Rhiannon sex med? Kroppen A. besitter, eller A. selv – eller begge? Og hva med den kroppen A. besitter – er det å ha sex med noen et overgrep mot den personen som egentlig eier den?

Når skal A gripe inn og forandre livet til den han er i? Skal A. melde fra når den hen er blir utsatt for overgrep, er rusmisbruker eller suicidal?

Disse og andre etiske dilemma ved å besitte en annens kropp, en annens liv – makten man har over den andre – diskuteres godt og grundig. Med makt følger ansvar. Hver dag kan A.  gjøre uopprettelig skade hvis hen ikke behandler denne kroppen, dette livet, med respekt.

Ideen til Hver dag er spennende. Å bruke den som grunnlag for en ungdomsbok er interessant. Forfatteren får mye ut av prosjektet; han viser hvor forskjellige tenåringer er, hvor mangefasettert og mangfoldig tenåringslivet er, og ikke minst: tenåringers komplekse forhold til identitet, kjærlighet, kjønn og  kropp.

Til tider synes det som Levithan arbeider hardt for å få leseren til å akseptere bokens grunnpremiss. A. forflytter seg fra kropp til kropp til kropp til kropp. We get it. Den endeløse terpingen på det umulige forholdet mellom A. og Rhiannon blir også kjedelig.

Boken avsluttes med en veritabel cliffhanger, der en potensiell erkeskurk kommer seilende i siste liten. Dette gjør forventningene til fortellingens fortsettelse ganske så høye.

En ny bok truer

Innfris disse forventningene med oppfølgeren En annen dag, som utkommer hele fire år etter Hver dag?

En annen dag er flere steder på nett beskrevet som en «companion title» til Hver dag, hva nå det skal bety. Bøkene kan jo ikke leses samtidig, og det er naturlig å lese den som kom først før den som kommer etter.

I oppfølgeren er hendelsesforløpet det samme, men denne gangen med Rhiannons synsvinkel. Handlingen fortsetter altså ikke der den slapp i forrige bok.

Rhiannons hovedfunksjon i første bok var å være en reseptor for A.s refleksjoner. Nå får vi et innblikk i hverdagen hennes. Den er hverdagslig. Bortsett fra korrespondansen og møtene med A. – som vi allerede har fått en overdose av i Hver dag – opplever hun ikke noe oppsiktsvekkende. Vi får også et innblikk i tanke- og følelseslivet hennes. Problemet er bare at hun fortalte A. hva hun tenkte og følte ad nauseam allerede i første bok. Dialoger og e-postkorrespondanse med A. gjentas ordrett, og møtene dem imellom fyller store deler av begge bøker. Dette er klipp og lim-teknikk av verste sort. Hvorfor forfatter og forlag har valgt å gå videre med denne utgivelsen, er en gåte. Jeg synes nesten synd på forfatteren: Det må ha vært fryktelig kjedelig å skrive En annen dag.

David Levithan:
En annen dag

Barn og ungdom
Gyldendal
384 sider
Tonje Røed

Der første bok er åpen, med A. i fri flyt fra kropp til kropp, synes andre bok låst i seg selv, slik Rhihannon er låst i sin kropp. Hvorfor videreutvikler ikke forfatteren konseptet? Nå kan man jo si at Levithan gjør noe uventet å unnlate å overgi seg til spennings-sequels, men resultatet blir bare banalt.

800 sider senere (hver av bøkene er oppunder 400 sider lange) sitter en snytt leser og surmuler. For der den første boken hadde sine svakheter, er den andre boken en eneste stor svakhet: Den er en gjentakelse av den første. Å lese den er som å svømme i sirup.

I og med at ingen av trådene fra første bok følges, er det overhengende fare for at forfatteren brygger på en tredje bok.

En ny dag truer for A. og Rhiannon.

En ny bok truer for leseren.

Når hver bok er den samme, er det best å lese en annen bok.

HILDE MATRE LARSEN